Vi har sett dem lenge nå. I sine røde kapper og barberte hoder har de marsjert mot makten og for endring i Burma. Også i 1988 var buddhistmunkene med i protestene, som den gang ble initiert av studenter. Men munkene, spesielt innen theravada-buddhismen, der de anses som hellige, har ingen tradisjon for å være aktive samfunnsborgere. Det er langt mer oppsiktsvekkende at en buddhistisk munk eller nonne går i demonstrasjonstog mot myndighetene, enn at en muslimsk mulla eller en katolsk prest gjør det samme.

Munkene skal stå utenfor det verdslige liv og utføre religiøse handlinger på vegne av lekfolket som gir mat i retur. Når munkene snur sine tiggerskåler og nekter å ta imot mat fra militærjuntaen, er det derfor et svært kraftig symbol, for de utelukker dermed militæret fra sine bønner. Og derfor har flere soldater nektet å skyte mot munkene.

Munkene i Burma har imidlertid ikke vært i konstant opposisjon til militærjuntaen.

På lag med makten

— I theravada-samfunn som Burma har munkesamfunnet tradisjonelt legitimert makthaverne og makthaverne har støttet og beskyttet munkesamfunnet. Både i Thailand og Sri Lanka er det slike eksempler på samspill der kongefamilie eller regjering og buddhismen spiller på lag. Staten er buddhismens beskytter. Militærregimet i Burma har satset mye penger på buddhismen, blant annet gjennom renoverte templer. Hvis munkene ikke støtter staten, er statens legitimitet truet, sier Knut A. Jacobsen, professor i religionshistorie ved Universitetet i Bergen.

Han understreker at det ikke lenger er uvanlig at buddhistiske munker deltar i politikk, og at munkene i Burma var aktive i kampen for uavhengighet fra britisk koloniherredømme. I likhet med religiøse ledere fra flere religioner - med Indias Mahatma Gandhi som selve kroneksempelet.

I dagens Sri Lanka og i India har buddhistmunker engasjert seg aktivt i politiske og sosiale forhold. I Burma og andre land der theravada-buddhismen står sentralt, kan munkenes deltakelse i økonomiske eller politiske prosesser på lang sikt true deres posisjon. Jo mer verdslig, jo mindre hellig.

Frigjøringsteologien

Når man leter etter eksempler på andre religiøse ledere som har gått i front for å styrte diktaturer, dukker det gjerne opp en og annen prest i Latin-Amerika. Lederne i den katolske kirken hadde en beskjeden rolle i forbindelse med overgangen til demokrati, men enkelte lokale prester var med på å mobilisere massene til kamp mot diktatur og undertrykkelse.

— Det 2. Vatikankonsil ga på 1960-tallet den katolske kirke grønt lys for nytenkning i forhold til kirkens holdning til fattige. I Latin-Amerika la dette grunnlaget for den såkalte frigjøringsteologien som spilte en gunstig rolle for overgangene til demokrati, forteller Einar Berntzen, førsteamanuensis ved Institutt for sammenliknende politikk, UiB.

Han nevner erkebiskop Romero, som ble skutt av myndighetene i El Salvador i 1980 og Ernesto Cardenal, som var med og felte Somoza-diktaturet i Nicaragua, som eksempler på religiøse ledere i front for endring.

Tro og autoritet

Det er kanskje enda lettere å finne politiske ledere som bruker religionen for å styrke egen autoritet, enn religiøse ledere som styrter makten.

For eksempel general Suharto som styrte Indonesia fra 1965-1998.

— Mot slutten av sitt regime ble Suharto stadig mer opptatt av islam. Han dro på pilegrimsreise til Mekka og han ga penger til bygging av moskeer. Suharto ønsket å alliere seg med den voksende, muslimske middelklassen. Indonesia er et etnisk og religiøst mangfoldig land. Når religion brukes mer politisk, kan det føre til konflikt. Dagens president er mer forsiktig med å markere seg i forhold til religion, sier Kari Telle, sosialantropolog og forsker ved Christian Michelsens Institutt i Bergen.

Hun mener det er en tydelig tendens at politiske ledere som lider under manglende autoritet engasjerer seg mer i religion. Gjennom å delta i religiøse seremonier håper de å få litt av de religiøse ledernes spirituelle aura.

I en del østeuropeiske land er det påfallende hvor gode venner gamle, ateistiske kommunistledere er blitt med religiøse overhoder.

— Det er generelt mer religiøst fokus i verden. Man ser politiske ledere som oppsøker kirker eller moskeer og donerer gaver. De bruker religiøse veiledere og drar veksler på deres autoritet, sier Telle.

I FRONT: Munkene i Burma har ledet an protestene mot militærjuntaen i Burma. Mange sol-dater vegrer seg for å skyte mot munkene fordi de utfører religiøse handlinger på vegne av lekfolket som gir mat i retur. FOTO: REUTERS
REUTERS
KIRKEVENN: Russlands president Vladimir Putin har i likhet med Jeltsin og andre gammel-kommunister gjort seg til venns med overhodet i den ortodokse kirken. FOTO: REUTERS
KRONEKSEMPEL: Mahatma Gandhi er selve kroneksempelet på en religiøs leder som med ikke-vold klarte å stryrte kolonimakten. FOTO: AP
LÅNTE AUTORITET: På slutten av sitt regime lente Indonesias mangeårige diktator (1965-98), general Suharto seg stadig mer mot det muslimske trossamfunnet for å styrke egen au-toritet. FOTO: REUTERS
RELIGIØS OPPRØRER: Ernesto Cardenal er et eksempel på en katolsk prest som har gått i front for endring. Han var med å styrte Somosas diktatur i 1979 og ble kulturminister i den første sandinistregjeringen i Nicaragua.