Syria har ekstremt vanskelig for å finne seg selv og en posisjon i det internasjonale samfunnet.

Konflikten med Israel, den forliste drømmen om den arabiske enhetsstaten og vanskelighetene med å navigere et føydalt basert diktatur gjennom en moderne verden i rask forandring, har lammet det gamle kultursamfunnet. Det har lenge knaket i furene. Nå begynner det å smuldre.

I MANGE ÅR var Syria et beinhardt og kompromissløst diktatur under Hafez Al-Assad. I dag et diktatur uten forna tiders makt og på randen av sammenbrudd. Det er høyst usannsynlig at regjeringen sto bak opptøyene der førte til brenningen av ambassadene i Damaskus og det danske konsulatet i Libanon. Uansett om den ville, kunne den ikke. Den syriske regjeringen er svekket og holder seg bare med nød og neppe ved makten.

Sannheten er trolig at grupper i statsapparatet har spilt en avgjørende rolle. I samklang med at radikale elementer som merker regimets svakhet og sett sjansen for å sende en hilsen uten å utfordre regimet direkte. Som så mange andre steder har en demonstrasjon for rene islamske verdier vært et bekvemt sted å uttrykke generelt sinne, frustrasjon og misnøye.

HVEM SOM STØPER KULENE til balladen forblir inntil videre et uavklart spørsmål. Regjeringen har i hvert fall ikke kapasitet til aktiv deltakelse — verken som forsvarer av den danske og norske ambassade eller som stifter av konsulatbrenningen i Beirut. I det siste året er presset på regimet tiltatt. Syria ble tvunget til å trekke ut troppene fra Libanon etter beskyldninger om å stå bak drapet på den libanesiske politikeren Rafik Rafiri. USA beskylder Syria for å hjelpe opprørerne i Irak. Borgerne har ingen frihet og de ortodokse muslimene har stadig ikke glemt at de var gjenstand for en blodig massakre for tjue år siden under daværende diktator og sterke mann Hazef al-Assad..

SIDEN ASSAD DØDE har hans sønn Bashar Al-Assad formelt sittet med makten. Hvor mye makt han egentlig har, er imidlertid et åpent spørsmål. Håpet om at den unge politiske arvingen ville sende friske vinder gjennom det stivnede maktapparatet, viste seg raskt å være en illusjon. Den reelle makten ligger i episenteret i den regjerende Alawi-klanen - et sekterisk mindretall - og er godt og grundig skjult for alle andre enn makthaverne selv. Hemmelighetskremmeriet er nettopp en av hemmelighetene bak regimets styrke. Ingen utenfor den snevre, innerste kretsen vet hvem som trekker i trådene.

Men på grunn av manglende fornyelse har regimet som regime betraktet spilt fallitt. Så sent som i fjor sommer var det store forventninger til kongressen i det regjerende Baath-partiet. Partiet er kulissen rundt Alawi-klanens makt. Ingen drømte om store, ville reformer. Bare litt opprydding i systemet, så Syria med de rike ressursene og stolte tradisjonene kunne sette kurs mot å nå på bølgelengde med den moderne verden. Det skjedde absolutt ingenting, og siden er frustrasjonene sivet ned gjennom samfunnet. Ydmykelsen i Libanon. De tapte Golan-høydene. Mangelen på venner og på et regionalt og internasjonalt ståsted. Mangel på retning. Mangel på synlige ledere med visjoner for nasjonen. Alt sammen har vært ingredienser i den cocktailen som eksploderte foran de skandinaviske ambassadene forleden. At nettopp de ble målet, og at raseriet ble utløst av rykter om noen tegninger, er tilfeldig. Gnisten, målet og timingen kunne ha vært hva som helst, hvor som helst og når som helst.

SOM EN SYSTEMKRITIKER SA under en samtale i Damaskus for 11 måneder siden: «Reformer handler om å ha et program. Her er det ingen programmer og ingen reformer. Vi har sett litt kunstige forbedringer de siste årene - men det er ikke annet enn staffasje. Ingen kjøper det, men regjeringen føler kanskje at den kan vinne litt tid.» Han la til som et viktig poeng: «Vi mangler troverdige folkelige ledere, som både forstår Vesten og den arabiske gaten.»

En av konklusjonene den gang var at det generelt var en farlig posisjon for Syria å være i og at det vedvarende presset utenfra daglig økte risikoen for at frustrasjonene ble snudd innover. Angrepene forleden var stadig rettet utad, men fant sted i Damaskus sentrum. Neste stopp likner regjeringen og systemet. Problemet er at det ikke nødvendigvis bringer mer demokratiske krefter til makten, men like godt kan utløse både kaos og en fundamentalistisk maktovertakelse.