THOMAS HEINE

Sist måned ble Holjat Zamani (31) hengt i Ghordasht-fengselet utenfor Teheran. Han var dømt for «korrupsjon på jorden» og «fiende av Gud» — tåkete begrep i den iranske straffeloven som normalt henviser til forbrytelser mot den nasjonale sikkerhet og medlemskap i forbudte organisasjoner.

I januar ble hundrevis av bussjåfører i den iranske hovedstaden arrestert for streiketrusler med krav om høyere lønn, kollektive lønnsforhandlinger og løslatelse av en tidligere fengslet fagforeningsleder. De fleste av dem, minst 400, kanskje så mange som 1300, sitter fortsatt i det beryktede Evin-fengselet uten kontakt med advokater eller familie.

Pårørende fikk avsi straff

I desember ble Rostam Tajik, en 20 år gammel afghaner, offentlig hengt i en park i Isfahan. Han var dømt for drap på en kvinne i 2001, da Tajik var 16 år. Straffen var bestemt av kvinnens familie med utgangspunkt i Irans såkalte gisas-prinsipp.

I november ble to menn, Mokhtar N. og Ali A., hengt offentlig på et torg i byen Gorgan. De var dømt for «lavat» - frivillige homoseksuelle aktiviteter.

Samme måned fikk en mann ved navn Abbas G. offentlig hogd av en fot i den vestlige byen Ahvaz for væpnet ran og «for å ha skapt frykt i offentligheten». Mens Karim Fahimi (32) fikk dødsdommen stadfestet i Irans høyesterett for å ha blitt avslørt fire ganger for å ha drukket alkohol. Og internettbloggeren Sayed Sigarchi fikk de 30 piskeslagene har var idømt sammen med seks måneders fengsel han var idømt for «fornærmelse av Lederen» og «propaganda mot systemet».

Gir ikke etter for press

Om noen hadde trodd at det internasjonale presset mot Irans atompolitikk ville få regimet til å forsøke å vise eventuelle «pene» sider på andre områder - f eks respekt for menneskerettigheter - blir det kraftig dementert av de siste rapportene fra menneskerettighetsorganisasjonene Amnesty International og Humans Rights Watch (HRW). Eksemplene ovenfor er hentet fra disse. Og det er hundrevis andre.

De styrende ayatollaene og den messiansk orienterte, ultrakonservative presidenten Mahmoud Ahmadinejad virker fast bestemt på å utfordre det internasjonale samfunnet. Enten det gjelder landets atomprogram (til energiformål, sier regimet, til militære, sier nesten alle andre), avvisning av Holocaust, krav om utsletting av Israel, øket innflytelse i Irak, støtte til Bashar Assads regime i Syria, bistand til militante, islamistiske grupper i Libanon og Palestina, markedsføring av frivillige iranske selvmord-«martyrer» eller krenking av menneskerettigheter.

«Månedene siden Ahmadinejad kom til makten ikke har vist forbedring av menneskerettighetene i Iran. Snarere har det - samtidig med at president Ahmadinejad har skapt røre i forbindelse med Irans atomprogram og fått omfattende internasjonal kritikk for sine uttalelser om Holocaust og Israel - også vært tegn på at Iran opplever innledning på en enda hardere undertrykking», skriver Amnesty i en ny rapport.

26 henrettet på to måneder

Et eksempel er en ny bølge dødsdommer. Disse eksekveres oftest ved hjelp av en kran der offeret med løkke om halsen langsomt blir heist til værs. Den rammer både mennesker anklaget for terror og annen «samfunnsødeleggende» aktivitet, homoseksuelle, alkoholbrukere og «vanlige» forbrytere som drapsmenn og voldtektsmenn.

Ifølge Amnesty eksekverte Iran 94 dødsdommer i 2005. Bare i de to første månedene av 2006 er tallet 26. HRW skriver på bakgrunn av rapporter i iranske aviser at ti mennesker ble henrettet og 21 dømt til døden mellom 20. januar og 20. februar.

Andre krenkinger av menneskerettighetene fortsetter med uforminsket styrke. Etniske minoriteter og ikke-godkjente religiøse mindretall forfølges. Regimekritiske journalister, bloggere og aktivister fengsles og mishandles. Amputeringer av føtter og hender eksekveres i henhold til islamsk lov (sharia), selv om Irans domstoler offisielt har avskaffet dette. Piskestraff er rutine for både politiske forseelser og moralforbrytelser som sex utenfor ekteskap og alkoholbruk.

Sist måned sendte Amnesty ut 28 appeller, erklæringer og rapporter om Midtøsten. 16 handlet om Iran.

Det Øverste Kulturelle Revolusjonære Råd erklærte i fjor at de statlige radio -og fjernsynskanalene skulle avstå fra «vestlig og dekadent musikk» og bare spille «autorisert, kunstnerisk og klassisk og fin musikk». Rådet innførte forbud mot vestlig film som «degraderer det islamske samfunns sanne kultur», og kulturministeren har varslet innstramming av sensurreglene for bøker og film.

Moralpolitiet på gaten

Innbyggere i Teheran forteller at det de siste månedene har vært spredte razziaer mot eiere av parabolantenner. Formelt er de forbudt i Iran, men kan ses overalt på hustakene. Også de utallige bodene som selger vestlig film og musikk, er utsatt for razziaer. Og det er tegn på at «moralpolitiet», den paramilitære Basij-militsen som bisto Ahmadinejad i presidentvalget, er blitt mer aktiv i forfølgelsen av kvinner med for stramme kåper, eller som har den påbudte hijab som bare dekker et minimum av håret. Politiet har nettopp innledet en kampanje mot de talløse internett-kafeene rundt om i landet for å skille menn og kvinner.

Men det er vanskelig å avgjøre hvor mye av dette som er satt i system, og i hvilken grad forbudene vil bli ignorert av iranerne på samme måte som tidligere forbud - lenge før Ahmadinejad kom til makten - mot f.eks vannpiper, utstillingsdukker i butikkvinduene, ugifte kjærestepar i parkene og uanstendig påkledning på kafeene.

Har ikke folket med seg

Uansett hvor oppsatt Ahmadinejad er på å skru tiden tilbake til ayatolla Khomeinis dager, og de forherligede første årene etter den islamske revolusjonen i 1979, er han antagelig klar over at han bare har en liten del av befolkningen med seg. Med alt for vidtgående sosiale restriksjoner kan han risikere å vekke Irans halvsovende ungdom, som etter de halvhjertede reformforsøkene i andre halvdel av 1990-årene er sunket inn i dyp politisk apati.

Det er fra før stor - om enn diskret - misnøye med prestestyret. Fra de store etniske minoritetene som kurdere, arabere og til en viss grad aserbajdsjanere. Fra størsteparten av den intellektuelle elite. Fra arbeidsløse og fattige som har satt sin lit til Ahmadinejad som ukorrupt og en «mann av folket», men som spent venter på når det blir alvor med den rundhåndede utdelingen av oljemilliardene presidenten har lovet. Og til og med fra mange geistlige, som mener at landets øverste ledelse har kapret og misbrukt de islamske idealer.

Ignorerer trusler utenfra

Til gjengjeld synes ikke Ahmadinejad særlig bekymret for trusler utenfra.

Presidenten har ikke forsømt en anledning til å legge seg ut med USA på alle tenkelige områder, og han og Irans egentlige makthaver, ayatolla Ali Khamenei, synes helt oppsatt på å videreføre atomprogrammet på tross av sanksjonstruslene som rykker nærmere om den Internasjonale Atomenergikommisjonen, IAEA, antagelig kommer til å rapportere Iran til FN s Sikkerhetsråd denne uken.

Iran vet at risikoen for en militær invasjon à la Irak akkurat nå er noe nær null. Og kalkulerer med av verken USA eller Israel har det nødvendige mot til å bombe de iranske atomanleggene med det dette ville føre med seg av iranske hevnaksjoner og generell uro i Midtøsten. Politiske og økonomiske sanksjoner er en mer akutt risiko, men vurderingen i Teheran er tilsynelatende at det er snakk om en bløff, og at eventuelle sanksjoner vil vise seg ineffektive.

På mange måter fremstår Iran i dag sterkere enn på noe tidspunkt siden de persiske rikers fall.

Historisk forandring

Oljemilliardene strømmer inn. Erkefienden Saddam Hussein i Irak ble veltet av USA, og erstattet av en shiamuslimsk regjering med nære religiøse og politiske bånd til Iran. En annen besværlig nabo, Taliban-styret i Afghanistan, er satt ut av spill. Islamister stormer frem i hele den arabiske verden. Iran-støttede grupper har vunnet frem både i Libanon (Hizbollah) og Palestina (Hamas).

— Det er i ferd med å skje en historisk forandring av maktbalansen i regionen. Vi har ikke sett noe lignende siden det 7. århundre, fremholder Asher Susser, direktør for Moshe Dayan Center for Midtøsten-studier ved Tel Aviv-universitetet.

Mange observatører ser dessuten Amadinejads tallrike utfall mot Israel og hans fornektelse av Holocaust som en nitid uttenkt strategi med mål å styrke Irans popularitet i den arabiske «gate».

Det iranske prestestyret - persisk og shiamuslimsk - blir nok sett på med skepsis av de fleste, i hovedsak sunnimuslimske arabere, men å utfordre Israel og USA gir alltid plusspoeng på gateplan i den arabiske verden.

— Iran har oppnådd en følelse av overlegenhet hele regionen kan merke. Det er ikke lenger et regionalt spill, men et globalt i form av USA, sier Abdel Khaleq Abdullah, politisk analytiker og tv-vert fra Dubai.

Jyllandsposten/Bergens Tidende