ATLE M. SKJÆRSTAD

Om det nå skal festes lit til alle kritiske kommentarer fra tidligere UD-ansatte, politikere, eksperter og synsere, fremstår Det kongelige norske Utenriksdepartement som det reneste redselskabinett der et mektig embetsverk har styrt og stelt etter eget forgodtbefinnende.

STORMEN RUNDT UD er utløst av håndteringen — noen mener mangelen på håndtering - av krisen og kaoset som fulgte i kjølvannet av flodbølgen i Sørøst-Asia.

Fordi mange norske turister befant seg i området, og fordi mange av disse følte, og føler, seg dårlig behandlet av representanter for norske myndigheter, er dette blitt norsk innenrikspolitikk.

Spørsmålet om spesielt UDs evne og kapasitet til krisehåndtering, er kommet i fokus.

Fredag utnevnes et utvalg som skal evaluere Norges beredskap og håndteringen av flodbølgekatastrofen. Utvalget vil få et bredt mandat, og det skal på fritt grunnlag vurdere alle sider av norske krisehåndtering. Opposisjonen ønsker at konklusjonene må munne ut i en stortingsmelding før sommeren, der det særlig skal legges vekt på behovet for omorganisering av Utenriksdepartementet.

Et av de mange spørsmålene som melder seg, og som muligens er sentralt, er hva det norske samfunn ønsker seg av UD?

Ønsker man seg et departement som, enkelt formulert, først og fremst skal ta seg av Norges mangslungne forhold til og forbindelser til omverdenen? Eller skal det være en serviceinstitusjon for nødstedte nordmenn i utlandet? Eller skal det være begge deler?

UTENRIKSDEPARTEMENTET er omorganisert flere ganger de siste årene - det er nok å ta for seg den interne telefonkatalogen for statsadministrasjonen.

Men det er omorganiseringer innen departementets rammer, i forbindelse med sammenslåinger og oppdelinger (Handelsdepartementet, Bistandsdepartementet og NORAD).

Og i det opprinnelige lukkete UD-systemet har det hele tiden i forbindelse med disse prosessene vært en årvåken påpasselighet med at den elitistiske rangordningen - de som har gått og de som ikke har gått aspirantkurset - har blitt bevart. I perioder har det vært snakket om UD-UD, det opprinnelige departement som opphørte å eksistere mot slutten av 1980-årene.

Utenriksråd Bjarne Lindstrøm er blitt utpekt som en viktig årsak til mange av dagens problemer. Han er den lengstsittende utenriksråd i moderne tid - snart ni år. Det man raskt overser er at han har sittet sentralt i departementets maktpyramide i snart femten år, siden han i 1990 tiltrådte som avdelingsdirektør i administrasjonsavdelingen. Han har hatt det avgjørende ord i utnevnelser hjemme og ute i et departement der det viktigste er å ikke gjøre feil. Lenge før den sittende utenriksrådens tid.

Det er klart at det blir makt og innflytelse av slikt. Ikke minst når den politiske ledelse kommer og går. Utenriksminister Jan Petersen har, i likhet med de fleste av sine forgjengere hatt liten interesse for de departementale hverdagssakene. Det er politikken som er det altoverskyggende. Derfor har heller ikke han grepet inn når for eksempel misnøye i personalspørsmål har dukket opp.

Lindstrøm blir nok, slik det har vært hevdet, ambassadør i London om noen måneder. Om han selv vil.

Men for UDs del gjelder det ikke bare et personskifte i embetsverket. Skal departementet bli mer utadvendt og moderne, dreier det seg om en kulturrevolusjon.

UTENRIKSSJEF: Atle Skjærstad er utenrikssjef i Bergens Tidende.