Göran Rosenberg

Jeg lander på Newarks flyplass med nytt pass til 250 kroner med EU-spesifisert foto (fra siden, ene øret synlig) og nytt journalistvisum til 900 kroner med USA-spesifisert foto (førsteklasses, begge ørene synlige), men det hjelper lite. Etter det vanlige forhøret (om hvor jeg skal gjøre hva med hvem) skysses jeg ut i den lille, men kontinuerlige strømmen av reisende som sluses til siden for en videre kontroll av immigrasjonsmyndighetene.

Gjennom en diskret åpning i den høye ankomsthallens monotone bakvegg, forbi den endeløse rekken av passkontrollører, føres jeg inn i et venteromsmøblert stort rom. Her står en mur av høye pulter hvor en forsamling tjenestemenn blar atspredd i papirer mens de kikker ut over et tjuetall besøkende som ennå ikke er godkjente. En eldre dame som holder på å miste tilknytningsflyet sitt, er en smule opprørt, men de fleste sitter tilkjempet rolige og venter, omtrent som hos tannlegen.

— Tar det lang tid? spør jeg en kvinnelig betjent.

— Det kommer an på, sier hun uttrykksløst.

Jeg har lest skrekkhistorier om folk det har tatt veldig lang tid for, som for eksempel sjefen for IT-avdelingen ved det britiske advokatfirmaet Willoughby&Partners, som i mai forrige året ble tatt til side på flyplassen i Los Angeles og ikke kom seg videre før seksten timer seinere - i håndjern til London-flyet. Den konfiskerte datamaskinen ble sendt samme vei flere uker senere, etter påtrykk fra advokatbyrået, med alle data slettet, uten forklaring eller unnskyldning. Alt dette gjorde at selveste Mr. Willoughby i Willoughby&Partners skrev et innlegg i The Times: «Sjefen for IT-virksomheten i vårt firma er muslim. Han er også en britisk gentleman til fingerspissene. Hans fanatisme er forbeholdt cricket.»

Tilfellet er beskrevet i David Coles bok «Enemy Aliens: Double Standards and Constitutional Freedom in the War on Terrorism», som utførlig kartlegger USAs rettslige spesialbehandling av ikke-amerikanske statsborgere etter 11. september, både innenfor og utenfor landets grenser.

Og, naturligvis, ved grensene.

Statsborgerskapet har lenge vært et viktig skille i USA, ikke først og fremst mellom en gammel og en ny nasjonalitet, men mellom en gammel og en ny lojalitet. Det er lojaliteten som gir statsborgerskapet, ikke nasjonaliteten. Lojaliteten mot en idé, ikke samhørigheten med et folk eller en historie. Nye statsborgere sverger en troskapsed, the pledge of allegiance, til det amerikanske flagget «og republikken som det står for». Hvilken republikk flagget skal anses å stå for, og dermed den eksakte ordlyden i troskapseden, er det fortsatt strid om. Skal likhet være med? Skal Gud nevnes? Men det er ingen tvil om at det er en idé en sverger lojalitet til. Det er på linje med den tradisjonen Bush-administrasjonen skisserte i et lovforslag (Domestic Security Enhancement Act) som skulle gi det amerikanske Justisdepartementet myndighet til ensidig å heve statsborgerskapet for amerikanere som blir funnet å være medlemmer eller tilhengere av «terroristorganisasjoner».

Statsborgerskapet definerer en stillingtaken. Ikke-statsborgerskapet like ens.

Tradisjonen er lang og ekkoene dype. Fra en lov i 1798 om fiendtlige fremmede (The Enemy Alien Act) til en lov i år 2001 om patrioter (The Patriot Act), har USAs president i tider med krig og kriser hatt vidtgående myndighet til å fengsle, internere og deportere ikke-amerikanske statsborgere på bar mistanke om fremtidige forbrytelser. En slags preventiv rettferdighet, ganske enkelt, slik USAs justisminister John Ashcroft formulerte saken i en tale den 25. oktober 2001:

«Terrorister blant oss er hermed advart: om dere overskrider deres visum - om så bare med en dag - kommer vi til å arrestere dere, om dere forbryter dere mot den minste lokale lov, kommer vi til å sette dere i fengsel og holde dere forvart så lenge som mulig.»

Bare ikke-statsborgere kan arresteres på ubestemt tid for å overskride visum. Bare ikke-statsborgere kan fengsles og forhøres i måneder for lokale småforbrytelser uten rett til advokat. Bare mot ikke-statsborgere har USAs regjering hittil kunnet bedrive forebyggende rettferdighet uten noen opposisjon av betydning.

Men to tilfeller av forebyggende rettferdighet mot amerikanske statsborgere kom likevel kom i offentlighetens søkelys. Yaser Hamdi og José Padilla, den ene tatt i Afghanistan og den andre i Chicago, har oppskriftsmessig og forutsigbart vekket en opposisjon som godt kan få betydning. Begge mennene har sittet i to år preventivt innesperret på militærbaser i USA, ensidig stemplet som «fiendekjempere», enemy combatants , og dermed ensidig berøvet retten til advokat og retten til å få frihetsberøvelsen prøvd for en domstol (habeas corpus). Som «fiendekjemper» har USAs regjering naturligvis også stemplet de over seks hundre ikke-statsborgerne som sitter innesperret på Guantánamobasen uten å få vite hva de anklages for og uten å få vite når de skal slippes fri, men mot dette er det hittil få amerikanere som har tatt til motmæle.

Det de fleste amerikanere derimot ennå ikke har forstått, er at grensen mellom statsborgere og ikke-statsborgere i «krigen mot terrorisme» er flytende. De grunnleggende friheter og rettigheter som USAs regjering kan berøve ikke-statsborgere med uspesifiserte henvisninger til hemmelige trusler om terrorisme, kan den også berøve statsborgere - og har beviselig gjort det.

Forskjellen er at legaliteten i lover som gjør amerikanske statsborgere rettsløse, før eller senere blir prøvd for amerikanske domstoler, til slutt i Høyesterett, mens rettsløsheten mot ikke-statsborgere som regel er uten ankemulighet. Derfor har Høyesterett til våren helt riktig besluttet å prøve den konstitusjonelle lovligheten i behandlingen av amerikanske statsborgere som Yaser Hamdi. Uken før jul bestemte også en føderal appellasjonsdomstol i New York at USAs regjering ikke kan nekte en amerikansk statsborger som berøves friheten på amerikansk jord retten til advokat og prøving for domstol (tilfellet José Padilla).

Mer overraskende var beslutningen samme dag i en føderal ankedomstol i San Francisco at dette heller ikke kan nektes de internerte ikke-statsborgerne på Guantánamo. «Etter vår mening,» skriver domstolen i San Francisco, «er regjeringens posisjon uforenlig med grunnleggende amerikanske rettferdighetsprinsipper og innebærer et alvorlig spørsmål når det gjelder internasjonal lov».

Høyesterett i USA holder noen av presidentvalgårets mest følsomme beslutninger i sin hånd.

Rettsusikkerheten for ikke-statsborgere som hver dag blir sittende fast i imperiets grensekontroller, ser det ut til at verken presidenten eller Høyesterett i fortsettelsen kommer til å bekymre seg for. Jeg ber om å få ringe til Matthew fra Goucher College som venter i ankomsthallen for å meddele at jeg er forsinket på ubestemt tid, men blir bryskt beordret til å holde mobiltelefonen avslått. Jeg tar med stor selvovervinnelse på meg en mine av tilkjempet ro. Tilkjempet ro er en lur strategi. Og dessuten den eneste.

Likevel sveiper jeg blikket noen runder over venteromsveggene og studerer dekorasjonene. På langveggen bak pultene en etterlysning fra FBI over mistenkte medlemmer av al Qaida. De ser alle like ut og ser med all sannsynlighet heller ikke sånn ut lengre. På den motsatte veggen bak forsamlingen av ventende ikke-statsborgere, en plakat fra immigrasjonsmyndighetene til minne om 11. september. «Vi vil aldri glemme», står det over et World Trade Center i flammer drapert med stjernebanner.

Jeg kjemper meg rolig igjen og tar frem reiselektyren. «Mens vi venter på barbarene» av J.M. Coetzee, og forsøker å verge meg mot symbolikken. Boken utspiller seg i en forfallen grensepost i et fallerende imperium, og hva man enn kan si om Newark flyplass og imperiet som åpner seg bortenfor dets grensekontroller, så er forfallent neppe det riktige ordet.

Men det er unektelig barbarene man venter på. Etter en knapp time er det min tur. Mannen ved pulten tar blikket fra dataskjermen og informerer meg om at jeg sist kom til imperiet via flyplassen i San Francisco. Det visste jeg. Han informerer meg også om at jeg også den gangen ble kontrollert. Det visste jeg ikke.

Min forbrytelse er (som vanlig) å ha pratet for mye. På spørsmål om hva jeg skulle gjøre på Goucher College hadde jeg svart at jeg skulle forelese for studentene. Jeg burde også ha tillagt at jeg skulle gjøre det gratis. Det la jeg til nå, og dermed ble porten åpnet for meg. I bagasjehallen står reisevesken min alene igjen ved rullebånd nummer syv.

Sanford J Ungar er en gammel venn fra korrespondentårene i Washington DC på midten av åttitallet. I noen år har han vært president for private Goucher College i nabobyen Baltimore og er min vert i de fire ukene jeg skal være gjesteforsker i denne oasen for postgymnasial utdanning i de frie kunster, eller «the liberal arts» som det heter i den amerikanske collegeverdenen.

«Liberal» med engelsk uttale er også den politiske etiketten som de fleste amerikanere ville sette på Sanford, eller Sandy, som alle kaller ham. Det vil si en, med amerikanske mål, venstreorientert person som ikke kan forventes å ha det minste til overs for George W. Bush og hans politikk.

Det har han ikke heller. Men enda hadde «liberaleren» Sandy overrasket, ja faktisk opprørt, et middagsselskap av gjestende europeere i en diskusjon om den voksende kløften mellom USA og Europa. Han hevdet at europeere ikke riktig hadde forstått dybden og rekkevidden av det amerikanske traumet etter 11. september, og dermed ikke dybden og rekkevidden i den amerikanske støtten til Bush-administrasjonens krig mot terrorisme

— De kunne ikke forstå hva jeg mente, sier Sandy, i håp om at jeg skal forstå bedre.

— Hva er de ikke har forstått? spør jeg.

— At vi amerikanere for første gang for alvor er blitt konfrontert med vår sårbarhet, svarer han. Så diskuterer vi sjokket i møtet med den amerikanske sårbarheten, og jeg forsøker å si at europeerne nok har forstått og at den opprinnelige europeiske empatien med Amerika ikke kunne ha vært større, men at amerikanerne har utviklet et usårlighetskompleks som vi europeere aldri har hatt den lykke å utvikle ettersom vi aldri har hatt den lykke å komme på tanken at vi kunne være usårlige.

Så Sandy hadde kanskje rett likevel. Det vi europeere ikke har forstått, er dybden og rekkevidden av den amerikanske redselen.

Redselen for at «Guds gave til menneskeheten» (George W. Bush 2003) skal ødelegges av «ondskapens aksemakter» (George W. Bush 2002) og at «friheten selv skal dø ut» (amerikansk revolusjonspamflett, 1774).

I det perspektivet var 11. september 2001 en tyngre dag for Amerika enn den 7. desember 1941. Det japanske angrepet på Pearl Harbor var ødeleggende, men Pearl Harbor lå ikke på Manhattan, det lå på Hawaii, og en amerikansk flåtebase var ikke Pentagon (som like gjerne kunne ha vært Det hvite hus eller Capitol).

Mer effektivt enn det som skjedde om morgenen den 11. september 2001, og i tillegg like for verdens øyne, kunne myten om den amerikanske usårligheten neppe ha utspilt seg. Og slusene til den store amerikanske redselen ble sprengt åpne.

Ett av de mest håndfaste uttrykkene for den amerikanske redselen etter 11. september er det nye Departementet for hjemlig sikkerhet, Department of Homeland Security. Jeg ber sjefen Tom Ridge om å få et intervju, og det får jeg naturligvis ikke, men jeg skal få treffe informasjonssjefen.

Departementet for hjemlig sikkerhet er bare et drøyt år gammelt, og det råder fortsatt uklarhet om dets innretning og oppgaver, særlig fordi verken det føderale politiet, FBI, eller den sentrale etterretningstjenesten, CIA, hører inn under deres ansvarsområde. Det gjør derimot toogtjue andre føderale myndigheter, deriblant de som har ansvar for kontrollen av ikke-statsborgere ved grensen.

Jeg har kort sagt allerede hatt mitt første møte med Departementet for hjemlig sikkerhet.

Noe andre møte blir det ikke, til tross for avtale om tid og sted. Jeg kjører etter instruksjonene inn på parkeringsplassen foran det inngjerdete komplekset av militære bygninger i det nordvestre Washington DC som raskt er blitt gjort om til departementskvarter. Like forskriftsmessig forsøker jeg å finne bygning 88, som etter en lengre bomtur, viser seg å være en vaktbod i den motsatte enden av parkeringsplassen. I bygning 88 sitter en kvinnelig betjent bak skuddsikre glass. Jeg leter etter en åpning i den skuddsikre veggen og oppdager at åpningen er en bombesikker luke.

Jeg legger passet mitt i luken, stenger omhyggelig luken på min side og venter. Etter en stund tar kvinnen på den andre siden av den skuddsikre veggen og den bombesikre luken meget langsomt på seg et par grønne plasthansker og åpner meget sakte luken på sin side og tar meget ettertenksomt passet i sine nybeplastede hender. Hun titter først på passbildet og deretter på visumbildet og begynner siden med overraskende energi å bla i en gigantisk bunke med papir. Etter en stund begynner hun å bla om igjen. Og siden igjen. Etter den tredje gjennombladingen spør jeg om vi i stedet kan ringe til informasjonssjefen og meddele at jeg er kommet. Men vi må tydeligvis finne noe i bunken først.

Når det blir klart at det som skal finnes i bunken ikke er der, blir kvinnen i vaktboden lei av meg.

— Dersom De har et nummer, kan De ringe selv, sier hun og peker på en telefon i et hjørne. Det er gratis, legger hun til.

Jeg har ikke noe nummer men forsøker å slå ni til sentralbordet og kommer til Pentagon. Jeg ber Pentagon om nummeret til Departementet for hjemlig sikkerhet og kobles så etter hvert til informasjonssjefens kontor som meddeler at informasjonssjefen er i Dallas.

Akkurat da går alarmen i bygning 88. Jeg rykker til og tror at det er jeg som har utløst den etter som jeg er en den eneste besøkende i lokalet, men det viser seg at det er renholderen som uten forvarsel har revet opp bakdøren og uten å ta noen notis av verken meg eller vakten begynner å moppe gulvet. En sterk lukt av klor stiger opp mot det lave taket. Jeg roper gjennom larmen og den skuddsikre veggen at jeg vil ha passet mitt tilbake ettersom det ikke blir noe møte, men den kvinnelige vakten er nå fullt opptatt med å rapportere falsk alarm. Etter fem minutter stilner alarmen og etter enda fem minutter leveres passet mitt ut igjen. Da jeg snur meg i farten for å gå, snubler jeg over et halvmeter høyt varselsskilt i gul plast: «Fare! Vått gulv» står det.

Jeg tar bilen tilbake til Baltimore og setter meg i collegets utmerkete bibliotek hvor jeg uten problemer kan besøke departementets hjemmeside www.dhs.gov./Der kan jeg konstatere at gult farenivå betyr «betydelig risiko for terroristangrep». Verre hadde vært oransje farenivå, høy risiko. Enda verre hadde det vært om det var rødt farenivå, alvorlig risiko. Redselen i USA har fem farger.

På departementets hjemmeside kan jeg også lese at neste gang jeg som ikke-statsborger trår på amerikansk jord, kommer sannsynligvis mine fingeravtrykk til å bli registrert digitalt, akkurat som ansiktstrekkene mine, og alt sammen blir lagret i en gigantisk database som skal kunne følge spor av mine og millioner andre USA-besøkendes fingeravtrykk og ansiktstrekk gjennom verdens grenseposter. Det nye programmet for digital registrering av ikke-statsborgere ved grensen har uten den minste ironi fått navnet US VISIT - BESØK USA.

På hjemmesiden finnes også en lenke til US HomeGuard, www.ushomeguard.org, der jeg tilbys muligheten til å være med og overvåke de til sammen 47.000 mest utsatte terroristmål i USA, kjemiske fabrikker, kraftverk, gasstanker, vannreservoar, oljeledninger og tusenvis av kilometer kyststripe. Det eneste jeg behøver å gjøre, i tillegg til å bli en voksen amerikansk statsborger - er bortimot regelmessig å logge meg inn for å granske et tilfeldig utlagt bilde tatt av et overvåkingskamera «et eller annet sted i Amerika» og i løpet av tjue sekunder avgjøre om det finnes noe mistenkelig der. De bildene som legges ut for gransking, er bilder hvor en datamaskin oppdager forandringer fra et opptak til et annet.

Det ventes at millioner av amerikanske statsborgere skal sitte foran dataskjermen hjemme hos seg selv og granske bilder valgt av en datamaskin fra utallige ubevoktete kameraer-utplassert på utallige steder over hele USA. De skal holde øynene åpne for at noe mistenkelig har skjedd - og dermed daglig minnes om at noe mistenkelig når som helst kan skje.

Redselens imperium, «Fear's Empire» er tittelen på den amerikanske samfunnsdebattanten Benjamin Barbers bok om det nye USA som er vokst frem med sjokket av den 11. september. Det er blitt et samfunn, skriver han, som «risikerer å bli både lydrike og sentralmakt i et redselens voksende imperium». President George W. Bush reflekterer med det i all sin «cowboyaktige selvrettferdighet» en viden spredt og dypt erkjent amerikansk forestilling om at «redsel må overvinnes med skremsel».

Justisministeren, John Ashcroft, fremstilles ofte som en religiøs fanatiker, men fremfor alt er han en politisk populist som vet hva som går hjem i stuene til folk, påpeker Jeffrey Rosen, en av USAs mest respekterte skribenter i rettsspørsmål, når vi en varm novemberkveld sitter i bare skjorteermene og spiser middag ved livlige Connecticut Avenue i nordvestre Washington. Det nye departementet og de nye lovene til beskyttelse av hjemlandets sikkerhet har bred politisk støtte i USA.

Jeffrey Rosen skriver på en bok om friheten og sikkerheten i Amerika.

Hans tese er at friheten fortjener all den hjelp den kan få.

Tiden leger alle sår, sies det. Jeg inspiserer det dype såret på det sørlige Manhattan, ground zero, og ser tiden gjøre sitt. Noen forvridde bjelker er satt sammen til et kors på en forhøyning i den sanerte gropen. En spesiell observasjonsplass for den strie strømmen med besøkende er bygd opp på den siden som vender mot Church Street. Et mylder av gateselgere har litt etter litt erobret sine revir og selger nå bilder og suvenirer og minnebøker med titler som «Terror i Amerika» og «Angrep på Amerika». Bærbare skjermer konkurrerer høylytt og i en endeløs reprise om å vise forskjellige DVD-varianter av terrorhelvetet. De nesten tre tusen ofrene for angrepet har fått sine navn på en provisorisk minnetavle langs den øvre kanten av observasjonssplassen. «Heltene fra IXXI» står det tekstet med store transparente bokstaver over alle navnene. Jeg er sikker på at det finnes de som leser inn en høyere mening i symmetrien i de latinske sifrene for Nine Eleven.

Om kort tid åpnes den ødelagte togstasjonen for pendlertrafikk under World Trade Center for provisorisk trafikk og om noen år kommer den sanerte gropen til å fylles med nye spyd mot himmelen og etter hvert kommer til og med dette såret til å kapsles inn i den rastløse amerikanske fremdriftens dynamiske glemsel.

Den amerikanske fremdriften er en historisk motvekt til den amerikanske redselen. Den amerikanske religionen er en annen.

Jeg tror ikke at religionens rolle i USA kan forstås uten redselen.

Redselens imperium er også troens imperium.

OVERSETTELSE: TRUDE HAUG


GÖRAN ROSENBERG , født 1948, er svensk journalist og forfatter. I 1990 startet han månedsmagasinet Moderna Tider. Rosenberg er fast spaltist i Dagens Nyheter, men er også publisert i en rekke storaviser verden over. «Redselens imperium» er første artikkel i en serie på tre om USA etter 11. september. De neste artiklene «Troens imperium» og «Håpets imperium» kommer i morgen og tirsdag. Norsk enerett: Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad.