For temmelig nøyaktig to måneder siden fortalte Walter F. Mondale i et foredrag — som av alle steder ble holdt i Senatsalen på Capitol Hill i Washington DC - at det var som senator han hadde sine lykkeligste politiske år. Om knappe to uker er mulighetene store for at 74-åringen, som takket for seg i aktiv politikk for 18 år siden, igjen tar sete i Senatet. Det blir neppe som stemmekveg for å markere det knappe senatsflertallet Demokratene håper de skal beholde etter tirsdagens valg i USA.

DEN AMERIKANSKE uavhengighetserklæringens ideal - «alle mennesker er skapt like» - er dypt rotfestet i Walter F. Mondale. Føy gjerne til den franske revolusjonens kamprop om «frihet, likhet og brorskap» og fedrearven fra Mundal ved Fjærlandsfjorden med likhetsprinsipper som ledestjerne. I all korthet er dette den tidligere visepresidentens politiske ideologi. Det borger for at han igjen kan bli en fargeklatt i amerikansk politikk de kommende seks årene - om stemmene tirsdag er mange nok.

Mondale forlot aktiv politikk etter det ydmykende nederlaget for Ronald Reagan i presidentvalget i 1984 ý det var så vidt han vant hjemstaten Minnesota, de andre 49 statene tapte han så det ga gjenlyd ý og ofret seg for sin advokatpraksis med et avbrekk 1993-97 da Bill Clinton gjorde ham til USAs ambassadør i Japan. En fersk meningsmåling fra Minnesota forteller at 66 prosent av velgerne der fortsatt vet hvem Mondale er. Det er med og forklarer den umiddelbare entusiasmen da det ble kjent at Mondale ville bli foreslått.

For oss i Norge var det kanskje viktigst at han var en fremtredende representant for det norske Amerika som av og til ble fotografert i lusekofte, som ble visepresident under Jimmy Carter, og som i 1984 utfordret Ronald Reagans forsøk på å bli gjenvalgt. Akkurat det gikk som det måtte gå; mens Reagan lovet nye skattelettelser, fortalte Mondale de amerikanske velgerne at det som måtte til var betydelige skatteøkninger om det amerikanske samfunnet skulle leve opp til de likhetsidealene som Senatet hadde vedtatt i 1970-årene. (Mondale var selv en av de fremste pådriverne til dette).

MEN MONDALE VURDERES nå som en av de betydelige demokratiske politikerne i USA i etterkrigstiden. Han nevnes av enkelte i samme åndedrag som Franklin D. Roosevelt.

I en biografi fra 1995 («Demokratenes Dilemma. Walter F. Mondale og den liberale arven» av Steven M. Gillon) fortelles det om hvordan Mondale forsøkte å bygge bro over de mange fraksjonene i partiet for å skape et parti i Robert Kennedys ånd, hvordan han nesten forlot visepresidentembetet fordi han var frustrert over Jimmy Carters manglende erfaring med Washington-establishmentet, og hans tidvis stormfulle forhold til den fargede borgerrettsforkjemperen Jesse Jackson, Gary Hart (som forsøkte å bli presidentkandidat i 1988, men som trakk seg etter at et utenomekteskapelig forhold ble avslørt) og sin egen visepresidentkandidat i 1984, Geraldine Ferraro. (Mondale var den første presidentkandidat, og til nå den eneste, i USA, som valgte en kvinne som sin medkandidat).

OM SENATOR PAUL WELLSTONE ikke hadde mistet livet sammen med sin kone, medlemmer av valgkampstaben og flygerne i en ulykke fredag for en uke siden, kunne Walter F. Mondale fortsatt ha konsentrert seg om sin advokatgjerning, sin grilling, tennis og sine historieinteresser.

Men lederen i Minnesota Demokratiske Bonde-Arbeider-Parti (merk navnet), Mike Erlandson, var ikke i tvil da plassen etter Wellstone skulle fylles:

Skulle Demokratene i Minnesota ha en sjanse til å bidra til at partiet beholder flertallet i Kongressen måtte de ha et etablert politikernavn. Og hva var mer naturlig enn Walter F. Mondale? Da jeg leste akkurat det i Minneapolis Star-Tribune for noen dager siden, tenkte jeg umiddelbart på en episode fra en frisørsalong i Minneapolis der jeg var innom for å trimme skjegget for noen år siden:

— Kjenner du Fritz? spurte frisøren entusiastisk etter at jeg hadde fremført mitt ærend.

— Fritz?????

ý Walter Mondale, vel. Med den dialekten må du være norsk, repliserte frisøren som viste seg å ha tyske aner, men som hadde vokset opp i samme nabolag som Mondale i Sør-Minnesota. Han var ikke et øyeblikk i tvil om hva som var norsk-amerikansk eller amerikansk-norsk.

INGEN I MINNESOTA bryr seg med det ydmykende tapet Mondale led i 1984. Både i hjemstaten og i det politisk interesserte USA er den tidligere visepresidenten for «eldre statsmann» å regne med en karriere som spenner fra valgkamparbeider i norskættede Hubert H. Humphreys senatsvalgkamp i 1948, studier, advokatpraksis og delstatsjustisminister til han i 1964 ble utpekt av en annen norskættet, guvernør Karl Rolvaag, til å overta Humphreys plass i Senatet etter at Humphrey var blitt Lyndon B. Johnsons visepresident.

For «egen maskin» ble Mondale gjenvalgt til Senatet både i 1966 og 1972, før han tok avskjed i 1977 etter å ha blitt Jimmy Carters visepresident.

Senatsvalget i Minnesota er et av nøkkelvalgene tirsdag. Resultatet kan gå begge veier ifølge meningsmålingene tatt opp før den tragiske flyulykken.

Nå har den 53 år gamle republikaneren Norm Coleman fått en formidabel motstander som skal «plukke opp bitene».

Så får vi anta at Walter F. Mondale, ikke gjentar «suksessen» til den gang «jevngamle» Ronald Reagan (73) fra 1984 som foran en fjernsynsdebatt med utfordrer, den gang 56 år, Mondale sa:

— Jeg skal ikke bruke mot deg din ungdom og manglende erfaring.

Men vi kan tenke over hvorfor president George W. Bush har funnet det betimelig å ta en ny runde i Minnesota denne søndagen for å støtte sin partifelle etter at Mondale bestemte seg for å stille opp. Om ikke annet forteller det oss at selv republikanere kan bli bekymret når eldre demokrater med løfter om skatteøkninger og «blod, svette og tårer» stiller til valg.

Det Mondale kan være rimelig sikker på ý all den stund valget er allerede tirsdag ý er at han ikke trenger å oppsummere valgkampen slik han gjorde til New York Times i 1984: «Jeg har reist mer dette året enn noe annet levende vesen, og dersom jeg skulle ha reist mer nå, ville jeg ikke vært levende».