EU er beskyldt for helst å ville la den 112 sider lange rapporten om antisemittisme i EU-land gå i papirkurven.

Og det av politiske årsaker.

Grunnen skal være at EU ikke ønsker å hisse på seg de betydelige muslimske minoritetene i EU-landene.

Derfor har det trukket ut med offentliggjørelsen av rapporten, til tross for at den har foreligget siden februar i år.

En av de offisielle forklaringene på at rapporten ikke er blitt offentliggjort, er at den ikke er grundig nok, og at ikke alle funn er tilstrekkelig vitenskapelig underbygd.

MEN NÅ ER det mulig å gjøre seg kjent med rapporten. Den europeiske jødiske kongress (EJC) la den mandag ut i sin helhet på sin hjemmeside på internett.

Neppe er det tilfeldig at offentliggjøringen kommer bare dager etter at en av rapportens forfattere, professor Werner Bergman ved Senteret for forskning på antisemittisme ved det tekniske universitetet i Berlin, hadde avfyrt en bredside mot oppdragsgiveren, det EU-støttede Europeiske Overvvåkingssenter mot Rasisme og Fremmedfrykt i Wien.

— De frykter at rapporten vil føre til diskriminering av muslimske minoriteter og at dette vil vise at EU tar parti for Israel. De skylder på oss fordi de ikke kan innrømme at de la rapporten til side av politiske årsaker, sa han i et intervju 28. november.

Som om dette ikke var nok, gikk Israels statsminister Ariel Sharon ut i et intervju med EUs nyhetstjeneste som sa at det økende antall muslimer i Europa er en trussel mot de jødiske samfunnene.

I flere EU-land og USA har det vært sterkt press for at rapporten må offentliggjøres.

RAPPORTEN VISER at det klare antisemittiske tendenser i EU-området, og at disse har en varierende styrkegrad. Denne har blant annet sammenheng med størrelsen på de jødiske samfunn i de enkelte land.

Antisemittismen har økt i styrke siden den beryktede spaserturen til Israels nyvalgte statsminister Ariel Sharon på toppen av Klagemuren i Jerusalem i oktober 2000. Denne spaserturen ga støtet til «Den andre intifadaen», et palestinsk opprør som Israel har besvart med atskillig sterkere mottiltak enn under den første intifadaen. Styrken i det palestinske opprøret kan ha sammenheng med at spaserturen på Tempelhøyden skjedde på en av muslimenes mest hellige steder - området rundt Al Aksa-moskeen.

Rapporten er bygget på rapporter fra de enkelte EU-land - det finnes en lang liste over hvilke institusjoner/organisasjoner som er kontaktet, og på en spesiell overvåking i perioden 15. mai-15. juni 2002.

DET PEKES på at antisemittiske holdninger, aksjoner og propaganda ofte blandes sammen med antiisraelske og antiamerikanske holdninger. Dette gjelder spesielt på den politisk ytterliggående venstrefløyen.

Videre kan man notere seg at angrepene på jøder og jødiske institusjoner i EU-landene som oftest henger sammen med intensiteten i den israelsk-palestinske konflikten, men at også andre konflikter i området kan ha sin betydning.

I rapportens sammendrag pekes det således på at antisemittismen i EU-landene nådde en topp i perioden mellom slutten av mars og midten av mai 2002. Dette var parallelt med opptrappingen av konfliktene i Midtøsten. Samtidig fant det ikke sted noen mobilisering mot jøder og sionisme på den ytterste høyrefløy.

LESERBREV, SLAGORD, telefoner med trusler og skjending av jødiske synagoger og gravplasser er blant de mest brukte uttrykksformene. Men det finnes også en rekke eksempler på fysiske angrep på jøder og jødiske organisasjoner.

For øvrig er det interessant å merke seg at EU-landene Danmark og Finland kommer ganske godt ut av rapporten, mens Sverige får en noe mer negativ omtale.

Interessant er det å merke seg at rapporten tar til orde for et bedre og mer samordnet rapporteringssystem for antisemittiske aksjoner. Dette må også omfatte muslimer og andre minoriteter, heter det i anbefalingene.