Etter flere dagers betenkningstid har vi bestemt oss. Vi reiser nordover. Oppdrag: Å komme menneskene i begivenhetenes sentrum så nær som mulig. «Men første prioritet er egen sikkerhet. Uansett. Husk det!», gjentar sjefen.

Presis klokken 07.30 henter Antir Hejazi oss på hotellet i Jerusalem. Den palestinske 26-åringen er en erfaren guide, og snakker flytende hebraisk og engelsk, i tillegg til morsmålet arabisk.

— Dere trenger ikke være redde. Vi kommer hjem i kveld - hvis gud vil, sier han, og viser vei inn i den hvite minibussen. Han har skrevet «TV» med sort gaffateip på alle bilens sider. - Da blir vi sett på som nøytrale, forklarer han.

Litt over 10 svinger vi inn på en bensinstasjon. «Nei, nyhetsbyråene har ikke meldt om noen nye angrep i dag,» er svaret vi får når vi ringer redaksjonen. Kan det bety at risikoen for rakettangrep blir større jo lenger vi venter? Eller kanskje Hizbollah har tatt en pause? Det er fortsatt ikke for sent å trekke seg. Vi kan snu.

Vi kjører videre.

Klokken 10.40 kjører vi inn i en spøkelsesby. Verftene og containerhavnene i Israels tredje største by har stoppet opp. Bortsett fra fire israelske kamphelikoptre og to-tre badegjester, er den milelange, idylliske sandstranden tømt.

— Jeg kjører dere inn mot det arabiske nabolaget. Hvis Hizbollah kan styre rakettene, er det vel minst risiko for å bli truffet der.

Så langt kommer vi aldri.

Klokken 10.47 passerer vi en kvinne og tre ungdommer. De pakker ut matvarer av bilen. - Stopp her, sier vi til sjåføren og hopper ut . Dette må være et av byens fattigste nabolag. Havnen ligger bare et steinkast nedenfor.

— Ja, selvsagt kan dere bli med opp, sier den israelske kvinnen, og inviterer oss inn i leiligheten i annen etasje i bygården Lahova Hashmal.

Hun rekker ikke engang å rydde ut matvarene før alarmen går.

Klokken 10.59. Lyden trenger gjennom tåke, husvegger og klær. Den øredøvende alarmen er ikke til å misforstå. Vi har ett minutt på å komme oss i sikkerhet. Det er så lang tid israelske myndigheter har sagt at de kan forutsi et rakettangrep fra Hizbollah.

Vi styrter nedover trappene, mot det såkalte «safe room» i etasjen under. «Hvor er sjåføren?» Jeg lener meg over rekkverket. Antir står ved bilen og snakker i mobilen.

— Løp! Løp! kommanderer vi, og løper videre sammen med den jødiske familien.

Han nøler. Ser mot himmelen. «Herregud», tenker jeg. «Foretrekker han å stå i rakettregnet fremfor å komme seg i sikkerhet sammen med fienden?»

Klokken 11.00 slutter alarmen endelig å ule. Vi finner vår plass i det 20 kvadratmeter store rommet. Antir tar oppstilling nærmest døren. Alle lytter. Kanskje Jehova, Allah eller Gud hører våre bønner.

Bestefaren i huset er i gang med å stille inn reise-tv-en i det døren åpnes igjen. En ung, etiopisk kvinne kommer inn. Den yngste babyen har hun surret fast på ryggen. I hånden leier hun en liten pike. Like bak kommer en liten pjokk til. Ingen av de andre ser ut til å bry seg om trebarnsmoren. Fotografen tilbyr henne en stol. Hun rister på hodet. Som for å riste av seg angsten.

Nå er vi 11 voksne, to små barn og en baby inne i det lille rommet. Pluss hunden Sissy. Jeg betrakter den underlige forsamlingen, som skjebnen har stuet sammen her. Hvordan skal disse 14 menneskene kategoriseres? Som 11 voksne og 3 barn? 11 kvinner og 3 menn? 11 jøder, 1 muslim og 2 kristne? Eller 10 hvite og 4 svarte?

— Hva heter du, spør jeg den lille jenten og ser på moren hennes.

— De kan ikke engelsk. De er jøder fra Etiopia, svarer en hvit stemme bak meg.

Klokken 11.20. Tv-nyhetene har ennå ikke meldt noe om alarmen. Terje Rød-Larsen dukker opp på skjermen et øyeblikk. På madrassen ved siden av meg sitter Lena (18). Det dirrer i madrassen. Kanskje hun er nervøs. Gjennom tv-skurret hører vi drønn i det fjerne. Sikkert fra tungtrafikken.

Først senere får vi vite at minst tre raketter har truffet Haifa mens vi har sittet i skjul. Ingen skal ha blitt skadet i angrepet. Denne gang.

Klokken nærmer seg 11.30 . Venninnegjengen vil ikke gå ut før de har hørt «faren over»-signalet. - Vi pleier å få tiden til å gå med å se på tv, forklarer de. Dagen før har de søkt dekning her fem eller seks ganger.

— Det verste er at vi bare får inn to nyhetskanaler på den dårlige antennen her inne. Får ikke sett på Ricki Lake nå, sier Revital (15 1/2) oppgitt. - Kanskje jeg kan bli med til Norge og bli sånn talkshowdame hos dere? sier hun og ler.

Brått kommer det en voksen, etiopisk mann inn i rommet. Han snakker uavbrutt. Peker på fotografen. Revital får jobben som tolk. Vi blir med inn i bomberommet til nabooppgangen. Synet er nedslående. Der hvor det første rommet hadde madrasser på gulvet, hvitmalte vegger og elektriske vifter, har det andre ingenting av verdi.

— Han tror at du er fra israelsk presse. Han vil at du skal skrive hvor ille de har det, sier Revital. Minuttet etterpå er hun ute av døren, og tilbake hos sine egne. Vi blir stående igjen sammen med etiopiske Malko. Han er 30 år gammel og har fire barn.

I bygårdens tredje og siste bomberom er alt bare trist. Det stinker av kloakk. Sjåføren Antir har tatt over rollen som tolk. En guttunge vil se gjennom kameraet til fotografen. Han får lov til å trykke på knappen. Lekekameratene stiller seg i kø. Vi ler.

Klokken er passert 12 når vi setter oss inn i bilen. Malko og svigerfaren står og smiler og vinker farvel. «Shalom, shalom!», roper de etter oss. Fred være med dere også.

Sjåføren er uvanlig taus. - Går det bra med deg, Antir? Han ser på oss med tårer i øynene.

— Ikke engang dyr kan leve som dette! De hvite kan kjøre vekk herfra når som helst. Men hva skal de etiopiske jødene gjøre? Fortell meg det. De har ingenting. Intet sted å dra. Myndighetene kommer ikke med mat eller vann. Om en uke er de døde! Hvis de overlever rakettene.

Denne gangen blir det ingen seksdagerskrig. Krigsherrene er allerede en dag på overtid.

SKARPT SKILLE: Etiopiske Embat kom seg ikke i sikkerhet med barna Eden (1), 4-årige Leah (delvis skjult) og 2-årige Nathan (ikke på bildet) før flyalarmen var over. I bomberommet holder hun god avstand de til sine jødiske naboer, fra venstre Ortal (17), Lena (18) og Revital (15 1/2).

SLITEN: Etiopiskfødte Daniel (6) har løpt opp og ned etasjene til bomberommet mange ganger de siste dagene. Nabojenten er ikke like trygg på at faren er over for denne gang.

Amundsen, Paul S.
Amundsen, Paul S.