Afrikas håp, ble Eritrea døpt etter frigjøringen fra storebror Etiopia i 1991. President Issaias Afeworki, lederen av motstandskampen, gikk for å være «den neste Nelson Mandela» blant begeistrede vestlige giverland.

Det er tolv blodige år siden.

I dag regnes det lutfattige lille landet med tre millioner innbyggere for å være Afrikas verste diktatur. Kampen mot den uberegnelige despoten Issaias synes nytteløs.

Ukuelig kamp

Men Paulos Tesfagiorgis gir ikke opp. Han er fremdeles fast i troen på at det lille landet på Afrikas horn ikke trenger å eksplodere i et blodbad for at presidenten skal bli kastet ut av sine palasser.

«Den som kommer til makten gjennom væpnet kamp, har ingen demokratisk legitimitet, for han står ikke til ansvar overfor folket» er Rafto-vinnerens parole. Og derfor er han fremdeles overbevist om at det er mulig å trekke den eneveldige presidenten inn i en demokratiseringsprosess.

Det er dette ukuelige, ikke-voldelige grunnsynet Raftostiftelsen ønsker å hedre når demokratiforkjemperen i London-eksil kommer til Bergen 2. november for å motta sin pris.

— I mer enn 20 år har Paulos arbeidet for at folket i Eritrea skal få demokratisk innflytelse. Han har holdt fast ved at dette må oppnås ved fredelige midler og dialog, uansett hvor håpløst utgangspunktet har virket, sier Arne Liljedahl Lynngård, styreleder i Raftostiftelsen.

For tiden befinner Paulos seg i eksil i London, etter at en rekke opposisjonelle politikere og regimekritiske journalister ble kastet i fengsel i 2001.

Like brutal er virkeligheten for religiøse minoriteter og militærnektere. Fengsel, tortur og drap er virkemidler for å holde befolkningen i sjakk.

— Paulos har forsonet seg med tanken om at han ikke kan vende hjem igjen. Han fortsetter sitt arbeid for et demokratisk Eritrea gjennom organisasjonen «Justice Africa», som han var med på å danne i 1999, sier Liljedahl Lynngård.

- Kjæledegge

Kjetil Tronvoll, kanskje Norges fremste Eritrea-ekspert, mener det er på høy tid at verden får øynene opp for grusomhetene på Afrikas horn.

— Eritrea var donorlandenes kjæledegge. Holdningen til landet har vært preget av naivitet og et inderlig ønske om en afrikansk suksesshistorie. Uten at det internasjonale storsamfunnet har reagert, har det stikk motsatte skjedd. Når det gjelder knebling av befolkningen, er det vel bare Nord-Korea som er i samme klasse. Issaias er ekstremutgaven av Saddam Hussein, sier han til Bergens Tidende.

Tronvoll, som er forsker på Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, er skarp i sin kritikk av hvordan Norge har håndtert utviklingen i det afrikanske landet.

— Vi har et ekstra ansvar, siden vi så aktiv støttet frihetskampen i forkant av 1991. Men siden da har Norge vært en snill, litt naiv støttespiller til det som er blitt et skrekkregime, sier han.

Og videre:

— Først etter krigen mot Etiopia brøt ut på slutten av 90-tallet, begynte norske myndigheter å få øynene opp for at Issaias var i ferd med å bygge opp et diktatur nærmest uten sidestykke.

Men den dag i dag har vi et bilateralt u-hjelpssamarbeid med Eritrea. Jeg tror den eneste måten å få fjernet Issaias fra makten på, er ved å fryse den bilaterale bistanden. For det er ikke særlig tvil om hvor mye av disse pengene havner.

Tronvoll berømmer Raftostiftelsen for nok en gang å ha valgt seg en frihetskjemper verdenssamfunnet ikke har noe forhold til.

— Paulos er en så verdig vinner som det går an å bli. Han har et veldig mot, en integritet som ytterst få.

FÅR PRISEN: Paulos Tesfagiorgis.