Berlin

16.250 søppelsekker, smekk fulle med istykkerrevet papir. Og Bertram Nickolay gleder seg til å gå løs på dem.

— Dette puslespillet er enestående. Noe lignende har verdenshistorien aldri sett, sier forskeren.

For de fleste andre ville arbeidet fortonet seg som et sant mareritt: Anslagsvis 45 millioner A4-ark skal Nickolay prøve å lappe sammen igjen.

Papirberget er det absurde resultatet av Stasis siste krampetrekninger, fra høsten 1989. Muren var falt i Berlin, og DDRs overvåkere skjønte at det gikk mot slutten.

Overvåkingssystemet var utbygd til det absurde. De enorme arkivene inneholdt opplysninger om millioner av mennesker; materiale som ville være ødeleggende for veldig mange om det ble kjent, både i og utenfor Stasi.

Brukte badekar

En storstilt operasjon ble igangsatt for å ødelegge mappene.

— I begynnelsen brukte de makuleringsmaskiner. Men de brøt raskt sammen, sier Nickolay, forsker og leder ved avdeling for sikkerhetsteknikk ved Fraunhofer Institut i Berlin.

Deretter prøvde de med vann.

— De la dokumentene i badekar og tappet i, sier forskeren.

Heller ikke den metoden viste seg å være brukbar. Badekarene var for få og for små.

Stasi-hovedkvarteret var beleiret av demonstranter; å smugle ut de enorme papirmengdene var heller ikke mulig.

— Og å brenne dem torde de ikke. De regnet med at demonstrantene ville storme bygningen om de fikk se røyk, sier Nickolay.

Ørsmå lapper

Altså forsøkte de å rive i stykker de ømtålige papirene for hånd. Det ble gjort med tysk grundighet.

— I en del av sekkene er papirbitene veldig små. 50-60 lapper for hvert A4-ark, sier Nickolay.

Siden 90-tallet har det sittet folk som har prøvd å rekonstruere dokumentene, med limbånd og en stor porsjon tålmodighet. Det har gått smått. Nå skal en datamaskin ta over.

— Først må vi grovsortere, for eksempel etter papirfargen, sier Anke Reuter (27), matematiker og vitenskapskvinne ved instituttet. På to store dataskjermer på veggen vises 176 små papirlapper, de er skannet inn og ligger hulter til bulter.

Reuter taster inn at hun bare vil beholde de grønne. 16 biter blir stående igjen. Så klikker hun på «rekonstruer», og vips: De 16 lappene danser over skjermen og finner på magisk vis sammen til et komplett og lett lesbart A4-ark: En Stasi-rapport om forholdet mellom et ektepar i DDR og en kvinne mistenkt for vest-sympatier.

Dataprogrammet er nyutviklet til formålet, og det eneste i sitt slag i verden. Det bruker de samme metodene som puslespill-leggere flest: Merker seg farger, mønster på papiret, om det er håndskrift eller maskinskrift, skriftvinkel, størrelse, hvordan rivekanten ser ut. Så ser det etter lapper med de samme kjennetegnene, som kan passe sammen.

— Vi registrerer 30 ulike egenskaper for hver lapp. Om de er store eller små spiller ingen rolle, sier Nickolay. Utfordringen er å lage algoritmer som er presise nok til at lappene blir lagt rett.

Ødela det viktigste

I løpet av sommeren skal to store automatskannere installeres lenger nede i etasjene - sammen med et omfattende sikkerhetssystem.

Så går forskerne løs på de første 400 papirsekkene, under strengt vakthold.

Dersom puslespillet skulle blitt lagt for hånd, ville en stab på 30 personer brukt mellom 600 og 800 år, ifølge Fraunhofer-forskerne. Mye av materialet er dessuten så smått at det er umulig å sette sammen igjen manuelt. Nå har de fått to år på seg til å bevise at datasystemet kan ta unna de enorme papirmengdene. Planen er å pusle alt ferdig innen syv år.

— Jeg tror vi skal greie å rekonstruere 80-85 prosent av materialet helt automatisk, sier Nickolay.

Han mener det ikke var tilfeldig hvilke dokumenter Stasi-folkene gikk løs på.

— En femdel av sekkene inneholder lapper som er veldig små. Til dels er de også krøllet sammen for hånd. Vi regner med at dette er det mest ømtålige materialet, og at det er derfor de gjorde seg slik flid, sier Nickolay. Derfor er han også sikker på at det er mange som inderlig håper at de puslespillene aldri lar seg legge.

Mange og store hull

Stasi-medarbeiderne rakk bare å rive i stykker fem prosent av arkivmaterialet sitt. Men det tilsvarte fem hyllekilometer med papir. Mange tyskere vet at de ble overvåket, men har ikke fått se mappene sine: De vet ikke hva Stasi samlet om dem, hvem informantene var eller hvordan opplysninger blir brukt.

— Jeg er sikker på at det er mange mørke hemmeligheter gjemt i sekkene. Vi vet at Stasi utsatte regimekritikere for radioaktiv stråling, at de hjalp terroristene i RAF, at de samlet kompromitterende opplysninger om politikere i vest for å presse dem. Men vi mangler detaljene. Hvordan ble det gjort? Hvem ga ordrene? sier Nickolay.

Gorm Gaare
GORM K. GAARE