Den katolske kostskolen ligger på en høyde utenfor Dundalk. Fra skolen er det utsyn vidt omkring. Mot nordøst kretser et helikopter over et av de britiske fortene på grensen mellom Nord-Irland og republikken. Mot øst ser du langt utover Irskesjøen, der britene har dumpet sitt radioaktive avfall i mange tiår. På den andre siden, 60 sjømil unna, ligger England og Sellafield.

I 1957 var Constance en av 240 unge jenter på skolen. I oktober brant det på plutoniumfabrikken Windscale, som Sellafield het den gang, og store mengder radioaktiv gass slapp ut. Brannen på Windscale var den mest alvorlige atomulykken inntil Tsjernobyl eksploderte i 1986.

Avviste søksmål

Constance sitter på kjøkkenet i huset sitt, like i sjøkanten i landsbyen Black Rock, seks kilometer sør for Dundalk. Huset bærer preg av at hun de siste ukene har jobbet døgnet rundt med å gjøre ferdig en utstilling som åpner i Dublin i neste uke. Utstillingen består av politiske slagord på en rekke språk, hengt opp i et en meter bredt og 20 meter langt stykke. Flere venner hjelper til. Hun har egentlig ikke tid til å snakke med en journalist når vi ringer, men…

– Vi skal akkurat til å ha en kopp te. Bare kom over. Du drikker te?

For tolv år siden forsøkte Greenpeace sammen med Lancashire fylke i England å saksøke British Nuclear Fuel for å få stengt Sellafield for godt.

– Dommeren avviste saken med den begrunnelsen at de økonomiske fordelene ved anlegget var større enn de helsemessige ulempene.

På et møte i Dundalk vinteren 1994 ble det besluttet å gå til sak.

– Vår sak kunne ikke avvises med den begrunnelsen at fordelene var større enn ulempene. Vi fikk alle ulempene, men ingen av fordelene. Men egentlig går historien tilbake til 1957. For en av elevene fra klosterskolen i 1957 fødte et barn med misdannelser. Et spørsmål fra legen om hun hadde vært utsatt for radioaktiv stråling satte henne på ideen, og hun kontaktet de andre elevene fra 1957.

– Hun fant ut at det var et overveldende stort antall elever som enten hadde abortert, født dødfødte barn eller barn med misdannelser. Selv mistet jeg mitt andre barn like etter fødselen. Hennes funn var utløsende for at vi i 1994 bestemte oss.

Kan miste alt

Fire personer gikk til sak. En kunstner, en pubeier, en lærer og en miljøengasjert oppfinner.

– Det første vi fikk høre av advokaten vår var at vi kunne risikere å miste alt dersom vi tapte. Jeg kan risikere å miste huset mitt.

Vi går på stranden nedenfor huset. Det er iskald morgen og en lav sløret sol skaper et vakkert skyggemønster av bølgene i fjæresanden. En flokk med tjeld flyr skrikende opp foran oss, og helt ute i sjøkanten, et par hundre meter unna, driver vadefugler høylytt matauk.

– Er det ikke vakkert her? Vi pleide å dra hit hver sommer og bade. På strendene her var det som Costa del Sol. I dag er det ingen lenger som bader her. Ingen mødre vil tillate barna sine å svømme i vannet. Folk er fryktelig bekymret.

Susan kommer fra en politisk familie. Hun har vært politisk aktiv siden ungdomstiden. Hele familien er politisk aktive. Fetteren på morssiden er fiskeriminister i Irland. Kusinen på farssiden var inntil nylig utviklingsminister i Tony Blairs regjering, men gikk ut på grunn av sin motstand mot krigen i Irak.

– Alt her er Sellafield. Alle er opptatt av saken. Vi får til og med støtte fra de mest ekstreme unionistene i Nord Irland. Vi lever i et svært rent land. Et av de reneste i Europa. Hvorfor skulle vi leve med forurensningen fra vår undertrykker? En eneste brann kan ødelegge alt vi har.

Kreft i annethvert hus

Ollan Herr bor i en kirke. Kjøpt av Church of Ireland for ti år siden. Etter frigjøringen fra England har det gått tilbake med den protestantiske kirken i republikken, og svært mange mindre landsbykirker er solgt ut etter mange års forfall.

Herr både bor og arbeider i kirken. I selve kirkerommet driver han en omfattende produksjon av biologiske kloakkrenseanlegg og andre miljøprodukter. Men Ollan har slett ikke tid til intervju den dagen vi kommer uanmeldt. Dersom vi kan kjøre han til et foreldremøte, kan det la seg ordne litt senere på dagen. Underveis i bilen forklarer Ollan.

– I dette område er det oppdaget krefttilfeller i annethvert hus bortetter.

Vi kjører gjennom et typisk engelsk rekkehusområde. Husene ble satt opp på 70-tallet, like ved havneområdet. Forskjellen mellom flo og fjære er hele fire meter. Ved fjære sjø ligger store områder med mudderbunn tørt. Når solen skinner og vinden blåser, fyker støvskyene innover land.

– Her vet vi at det finnes radioaktivitet. I sedimentene rundt hele Irskesjøen er det funnet ekstremt forhøyde verdier av blant annet plutonium.

Ollan kjenner dette boligområdet svært godt. På slutten av 90-tallet startet han en omfattende registrering av krefttilfeller i samarbeid med en engelsk ekspert. Spesielt utplukkete team gikk i sine egne nabolag og registrerte krefttilfeller. 2000 husstander ble besøkt og resultatet systematisert ut fra avstanden til sjøen. – Undersøkelsen avdekket at dess nærmere sjøen du bodde dess større hyppighet av krefttilfeller, forteller Ollan.

Går lei

Det er ikke den eneste undersøkelsen som etter saksøkernes mening avdekker at Sellafield har hatt en negativ innvirkning på helsen til beboerne i de nordøstlige kyststrøk av Irland.

– Det foreligger nå en landsomfattende undersøkelse av antall krefttilfeller. Jeg har fått tall som viser at antallet tilfeller er høyere i de aller mest kystnære områdene i nord-øst. Antallet tilfeller avtar jo lenger sør mot Dublin du kommer. Ut mot Atlanterhavskysten i vest ligger antall tilfeller lavere enn gjennomsnittet, forteller Herr.

Foreløpig er disse tallene ikke offentliggjort, men etter Herrs mening dokumenterer de utover enhver tvil skadevirkningene av de omfattende radioaktive utslippene fra Sellafield..

– Jeg må innrømme at jeg etter hvert er blitt ganske lei denne saken. Da Høyesterett i sommer gikk tilbake på det som er bestemt før, og reiste tvil om det kan bli en rettssak i Irland, ble jeg ganske skuffet. Nå er det pause i saken til over nyttår. Han setter sin lit til EU-retten, men legger ikke skjul på at det er tøft å skulle møte stadig vekk i retten.

I retten livet ut

– Det blir et helt annet alvor over saken når du bestemmer deg for å gå rettens vei. Det kjenner du når du står i rettslokale i Dublin og dommerne stiger inn. Alle kan være med å skrive under på en uttalelse eller delta på en støttekonsert, men når du går til sak, trekker folk seg. Vi har villet kjøre dette rettens vei for kjølig å kunne vurdere rett og galt, og slå fast rettslig at Sellafield bør legges ned. Men vi møter noen av Englands mest skarpskodde advokater. Da nytter det ikke å fuske med detaljene.

Selv om de fire har opplevd juridiske tilbakeslag, mener de at utviklingen de siste årene har gitt fornyet kraft til kampanjen.

– Det er synd å si det, men 11. september har hjulpet en hel del. Mange er blitt oppmerksomme på hvor utsatte vi ligger til om Sellafield skulle bli angrepet av terrorister. Det burde også oppta norske myndigheter mer. De har gjort en god innsats for midlertidig å stoppe utslipp av technetium, men hva om Sellafield blir angrepet av terrorister? Hva da med Norge?

– Du skal ta følgende oppfordring med deg hjem. Be norske myndigheter støtte rettssaken vår økonomisk. Vi kjemper for dere også, sier Ollan Herr.

– Så du gir ikke opp?

– Jeg er redd dette kommer til å følge meg livet ut, sier han til med et litt trøtt smil.

KAMPKLAR: Constance Short lar sine politiske holdninger komme til uttrykk i kunsten. Kampen mot Sellafield er en del av en utstilling hun holder i Dublin. <br/>Foto: GUNNAR WIEDERSTRØM