Privatiseringen de er ofre for, er Serbias eneste løsning, mener noen.

De 650 arbeiderne er i en fortvilt situasjon. Verken lønn eller sosialhjelp får de, og støtte fra andre fagorganiserte er heller ikke å håpe på.

– I juli 2007 ble vi tvangssendt på ferie, og i september ble fabrikken lagt ned. Dette er jo ingen streik, men en protestaksjon, sier klubbleder Milorad Dudakovic til NTB.

I alle år hadde den produsert dekk for traktorer og andre landbruksmaskiner. I 2005 ble fabrikken privatisert og solgt til en russisk eier som lovet investeringer og drift i minimum fem år. Etter to år var det kroken på døra.

Økonomi er et hovedspørsmål når velgerne søndag 11. mai skal avgjøre landets neste regjering. Valget står mellom fortsatt liberalisering eller en ny og styrket rolle for staten.

Krever statlig drift

Arbeiderne krever at staten skal annullere privatiseringen og gjeninnta de oppsagte arbeiderne, forteller den andre klubblederen på Record, Dragan Milic. De lever på familien, noen klarer å skaffe seg andre jobber, ofte bare for en dag.

– Familiene er også hardt rammet. Ofte var det både mann og kone som jobbet her, eller far og sønn.

Som i mange offentlige bedrifter hadde de fleste minstelønn, 11.000 dinarer i måneden, ifølge Milic. Det tilsvarer 1.100 kroner, i et land der prisene nærmer seg vanlig europeisk nivå.

Nytt arbeid er heller ikke lett å finne. Gjennomsnittsalderen er 52 år. De fleste har arbeidet i bedriften hele livet.

En runde inne på fabrikken viser at maskinene og fabrikkbygningene er nedslitt, med få unntak. Det må være flere tiår siden noen investerte penger i Records dekkproduksjon.

Politikerhjelp

Foran valget 11. mai har de henvendt seg til de politiske partiene. Ultranasjonalistene i SRS og Sosialistpartiet SPS har lovet hjelp. De andre har ikke svart.

– Staten beskytter ministrene, som er tyver alle sammen, sier klubbleder Milic, og får bifallende nikk fra de andre.

– Staten solgte fabrikken, men tok ikke ansvar for hva som skjedde med oss. De visste hva de gjorde. De visste hva som skulle skje, anklager han.

– Politiske demagoger

Økonomijournalisten Misha Brkic har ingen tro på Serbias politikere som reddende engler. Han tror ikke de kan redde steder som Record, og han mener offentlige selskaper fremmer korrupsjonen.

Det er vanlig praksis for alle partier å bruke offentlige selskaper til å dele ut stillinger med brukbar lønn til personer som har ytt tjenester i politikken, ikke minst i valgkampen. Dette skjer helt åpent og er en del av regjeringsforhandlingene. Privatiseringen er på langt nær gjennomført, mener Brkic.

–50 prosent av prisene her i landet fastsettes fortsatt av staten. 40 prosent av all eiendom er statlig. Regjeringen produserer korrupsjon, og det vil fortsette til det vesentlige er privatisert, mener han.

Det største underskuddet i utenrikshandelen i Europa, et stort underskudd i statsbudsjettet, høy arbeidsløshet og høy og voksende inflasjon, gjør situasjonen vanskelig.

– Vi forbruker 5 milliarder euro (ca. 40 milliarder kroner) mer i året enn vi produserer. Derfor trenger vi minst 5 milliarder euro i årlige investeringer. De kan bare komme fra EU, sier han.

Russland ubetydelig

Opposisjonens, og spesielt det ultranasjonalistiske partiet SRS’ forslag om å knytte Serbia nærmere Russlands økonomi, er bare egnet til å lokke uvitende velgere, mener Brkic.

– Serbias eksport til EU er 16 ganger større enn eksporten til Russland, USA og Kina til sammen.

Russlands politiske modell kan derimot være attraktiv for avtroppende statsminister Vojislav Kostunica og opposisjonsleder Tomislav Nikolic, mener Brkic.

– De er redde for et fritt marked, og de vet ikke hvordan man regjerer et demokratisk samfunn. Derfor er Russland et tiltrekkende alternativ for dem.

Nilsen, Kjell Arild
MARKO DJURICA
Nilsen, Kjell Arild