BODIL GARVIK

— Det er helt greit å være her. Vi har det fint - til og med egen massør! smiler Jana Bartlova, om enn litt matt.

Sammen med kjæresten Radek Homola og de to kattene sine tilbringer hun nå dagene og nettene på et av Prahas raskt improviserte mottak for mennesker som ikke har noe sted å bo etter flomkatastrofen som har rammet Tsjekkias hovedstad.

Paret er blant de om lag hundre som er innlosjert på barneskolen Zakladni Skola, populært kalt «jenteskolen» i Praha sentrum. Unge og gamle i samme sal, på feltsenger med null privatliv, og med totalt fremmede i nabosengen.

De tar den ekstreme situasjonen med fatning. Noen sover, andre leser avisen, et par eldre damer sludrer sammen ved et av de få bordene i salen. Stemningen er dempet, tross radioen som spiller popmusikk kontinuerlig.

Gikk veldig fort

Tjueniåringen Sergej Kacur har bodd her tre dager, som de fleste andre. Klokken er tolv på dagen, og han slumrer.

— Alt gikk veldig fort, forklarer han om evakueringen, rister søvnen av seg, og drar på seg de eneste klærne han for øyeblikket eier.

For mange har mistet alt. Også Darius Menadal (23) og nå hjemløs.

— Hjemmet mitt er rett og slett borte. Digitalkameraet mitt, pc-en, klærne - alt. Det eneste jeg har er denne skjorten og denne buksen - og en penn ...!

Bardomshjemmet borte

Darius foreldre er velstående nok til kunne bo på hotell for øyeblikket. Han gidder ikke det, ikke ennå, i hvert fall. Barndomshjemmet imidlertid en saga blott; pinneved, feiet av gårde av de ekstreme vannmassene.

— Mamma bare gråter, og pappa ..., ja han holdt på å ta livet av seg da huset forsvant, sier Darius.

Mandag har han tenkt å stikke ut til foreldrene på hotellet i utkanten av byen. Og etter det?

— Har ikke peiling. Jobben min ligger under vann også, så... Jeg vet virkelig ikke. Men jeg må få skaffet meg noen flere klær, kanskje?

Lukter stramt

Men akkurat nå er liksom dette med klær temmelig fjernt for Prahas mengder av flomrammede. De siste døgnene har det handlet om alt annet enn siste mote.

Det er derfor Prahas menn nå lukter stramt.

Politimennene som er utplassert ved de utallige sperringene lukter, alle brannmennene lukter, de frivillige som kjører ut mat til alle de andre lukter, og de lukter ren, uforfalsket svette.

Dykkerne som prøver å løse tømmerfloker ved broene lukter kanskje ikke så mye, men vaske seg har definitivt heller ikke de tid til under disse uvirkelige omstendighetene.

En selsom energi

Hvem skulle bry seg om odør? Alt er liksom annerledes nå, ille ja vel, men opp i det hele syder en selsom energi mellom de utallige som står på døgnet rundt i kampen mot vannmassene.

Det er bare adrenalin, kanskje. En overraskende fornemmelse av samhold, muligens. Noe ytterst konkret å bruke felles krefter på, i hvert fall.

Ivan Gruss, for eksempel: Femtifire år, selvstendig næringsdrivende som sjåfør med egen varebil. Nå kjører han frivillig ut mat til alle politimennene som døgnet rundt passer på at ingen tar seg over sperringene som er satt opp over alt.

Unge hjelpere

Med seg har han flere ungdommer som medhjelpere. Tre ganger daglig får politimennene mat av de frivillige.

— Vi er ganske forbanna på ledelsen nå, melder en av politigutta på vakt ved broene; de som nå sover to-tre timer i døgnet, og begynner å bli lett rødkantet om øynene.

Prahas øverste politimyndighet har nemlig angivelig ikke løftet en finger for å sørge for mat og drikke til gutta på høyst ekstraordinær vakt.

Ikke rart de blir glade når Ivan Gruss og gjengen hans raser innom vaktpostene med varebilen full av kaffe, brødskiver og salat.

— Vi er slitne nå, innrømmer en av politigutta, som svetter under stekende sol i sort uniform.

Ørkesløst

På jenteskolen i sentrum hensleper livet seg like ørkesløst, mens vannet synker. Kjæresteparet med kattene klager ikke, men likevel:

— De sier at vi kanskje får dra hjem om fem dager, men vi vet jo ikke. Det er helt greit å være her, og vi får jo nye venner fra hele Praha, men du vet - hjemme er jo hjemme ...

Hva som skal skje med de mange som ikke har noe hjem å returnere til, er om mulig enda mer uklart.

Det eneste jeg har er denne skjorten og denne buksen - og en penn ...!

— Mamma bare gråter, og pappa ..., ja han holdt på å ta livet av seg da huset forsvant.

EVAKUERTE: Jana Bartlova (54) og kjæresten Radek Homola (36) er internert på en av Prahas barneskoler på grunn flommen. - Vi får tre måltider om dagen, og til og med mat til kattene her, forteller hun.
Foto: Gidske Stark