Klaus Justen

Orlando, Florida

Begeistringen kjenner ingen grenser når John Kerry hopper opp på scenen og mottar bifallet med hevete armer og knyttete never, som om han var en bokser som skulle ut i sitt livs kamp.

Det slår ingen skår i de mer enn 5000 velgeres glede at møtet med helten i Orlandos Barnett Park kommer en hel time senere enn lovet. Den slags er en ekte demokrat klar til å ta med for at få høre at han og hun kommer til å avgjøre ikke bare USAs men hele verdens skjebne.

Det går imidlertid litt tid før Kerry kommer til det poenget. Først skal presidentkandidaten introduseres av et par lokale politikere, som nyter sine sekunder i rampelyset. Deretter skal han ta av seg jakken og avlevere den til en assistent.

Cowboy-kropsspråk

Slik var det også tidligere på dagen i West Palm Beach og i Tampa. Kerry var stort sett alltid forsinket og han kom først i gang etter å ha fomlet med jakken.

Deretter går det kjapt å få opp stemningen. Den minste hentydning til hvordan 500 stemmer og Høyesterett sendte Bush til Det hvite hus i 2000, skyver enhver usikkerhet omkring Kerrys seierssjanser i bakgrunnen.

I New Port Richey er det få tvilere å se, men her er det også George W. Bush, «USAs nåværende og kommende president», som introduseres for 6.000 tilhengere. Den hylende begeistringen minner om en rockekonsert.

I Simms Park på Floridas vestkyst er det ingen tvetydig holdning. Heller ikke hos kandidaten. George W. Bush har kastet jakken når han skrider inn på scenen med albuene ut til siden, lik en cowboy klar til å gripe etter seksløperen.

Det er egentlig ingen grunn til å helle mer bensin på bålet, men for sikkerhets skyld er bror Jebb, solskinnsstatens guvernør, medbrakt for å introdusere «en modig og en stor president».

Bare for de utvalgte

Bush takker vennlig og forklarer at bror Marvin også er møtt opp, før han utløser nye begeistrete skrik med en bemerkning om at han leter etter stemmer.

— Hvis dere vil bli sterkere og tryggere - send meg og Dick Cheney tilbake til Det hvite hus, er en påstand som en god republikaner aldri bli lei av å høre.

En president har vel lov å nevne seg selv først, og i den trange parken stusser ingen over rekkefølgen. Det kan kanskje forklares med at deltakerne er håndplukket og plassert etter rangorden.

Uten en grønn, blå eller rød billett slipper ingen innenfor. Selv en billett er ikke alltid nok. En håndfull ungdommer avvises ved inngangen, fordi de ikke likner skikkelige Bush-tilhengere. En nærliggende konklusjon i betraktning av at de har Kerry-Edwards plakater på ryggen.

De som slippes innenfor med en blå billett, får de beste plassene der de kanskje kan få trykke presidenten i hånden når han avslutter med sitt obligatoriske bad i mengden. Resten må nyte skuespillet på avstand

Der løpes ingen risiko for at upassende tilrop eller enda verre ting skal ødelegge den selvsikre stemningen, som også preget dagens første møte i St. Petersburg og blir enda mer uttalt når presidenten et par timer senere når frem til pensjonistparadiset The Villages.

Opps, han gjorde det igjen

Man skal lytte veldig grundig for å registrere noen vesentlig forskjell i de halvtimes lange budskapene som George W. Bush avleverer på de tre valgmøtene fra en sikker forankring bak talerstolen.

Det første hardtslående argumentet for gjenvalg er at det vil sikre Laura fire nye år som førstedame. Vi får også beretningen om hvordan Georges frieri ble akseptert på betingelse av at Laura aldri ville bli bedt om å holde en tale.

Like velkjent er bemerkningen om at han og Cheney ikke har så flott hår som Kerry og Edwards, men at han ikke valgte Cheney for hårets skyld. Latteren er en smule anstrengt, noe som imidlertid ikke legger noen demper på presidenten.

— Min vane med å si tingene rett ut, har jeg arvet fra min mor. Min uvane med forsnakkelser har jeg fått av min far. Men jeg sier akkurat hva jeg vil gjøre, og jeg holder ord.

Et par dager etter å ha forkludret et budskap om at USA fortsatt vil ha en hær av frivillige, sikrer presidenten seg mot gjentagelser.

— Vi får ikke verneplikt, vi vil ha en hær av frivillige, lyder den nå korrekte utgaven med et skjevt smil i erkjennelse av at selv den mest trofaste republikaner har hørt hvor galt det gikk sist gang.

Uten forsnakkelser slipper presidenten imidlertid ikke gjennom de 30 minuttene. Etter å ha lest opp et langt synderegister over Kerrys stemmer for skatteøkninger og mot militæret, lyder det første budskap:

— Han kan ikke løpe fra, men han kan ikke...... Åh nei, han kan løpe, men han kan ikke skjule seg. Selv guvernør Bush ler høyt over storebrors problemer med språket.

Lange setninger og 30 grader

Kerry har sine egne problemer med formuleringene. Ikke i form av setninger som får stikk motsatt betydning, men i form av setninger som blir altfor lange og kompliserte.

I alle fall for lange for en gruppe velgere som har kjempet seg gjennom trafikkaos og sikkerhetskontroll for å høre deres mann gå løs på den forhatte presidenten og love forbedringer på alle viktige fronter.

Den demokratiske kandidaten begynner i kontant stil, når han beskylder presidenten for å leve i en fantasiverden i Det hvite hus og ikke kan se problemene i Irak.

Et forsøk på å gi presidenten ansvaret for oljeprisenes himmelflukt og dermed stigende priser på amerikanernes narko nr. 1: bensin, sporer han raskt av.

— Det er presidentens skyld, fastslår Kerry, som imidlertid kjapt blir nervøs for at han har sagt mer enn han kan stå ved og derfor tilføyer at 10-15 dollar av stigningen ifølge ekspertene kommer som et resultat av presidentens beslutninger.

Det er sikkert helt rett, men på en kveld med 30 grader og helsepersonell har det travelt med å dele ut vann, dør det kompliserte budskapet som en alligators bytte.

Manus, bare manus

Da er det lettere å beskylde presidenten for å ha talt mot bedre viten når han hevdet at soldatene i Irak hadde alt nødvendig utstyr, selv om generalene sa noe annet.

— Løgnhals, lyder det sint fra tilhørerne.

Reaksjonene styrker en fornemmelse av at velgerne i Orlando er helt og aldeles overbeviste om at fire nye år med George W. Bush vil være en katastrofe for USA. Om John Kerry er mannen som kan forhindre at dette marerittet blir til virkelighet, er de knapt så sikre på.

Respekten for den erfarne politikeren er likevel ikke til å ta feil av.

— Fremragende jobb du gjorde ved debattene, lyder kveldens første tilrop, som kvitteres med et høflig: - Takk skal du ha, det setter jeg pris på.

Vi skal gjennom en rad løfter om forbedring av sykeforsikring, pensjon og skattesystem, før det obligatoriske «We love You John Kerry» lyder fra en begeistret, yngre kvinne.

Den 60 år gamle senatoren virker et øyeblikk overrumplet, men sporer kjapt kjærligheten i den riktige retningen.

— Hvis dere gjør jobben deres her i Florida, kan jeg forsikre om at jeg vil elske dere mye mer.

I New Port Richey, der presidenten er kommet til riktig tid, går det ikke mange sekunder før en velger erklærer sin kjærlighet til mannen som lover henne å lede USA med verdighet og hver dag som det første tenker på hvordan han kan gjøre henne tryggere.

Kjærligheten synes ikke å bli gjengjeldt. Presidenten ignorer tilropet og holder seg til manuskriptet uten på noe tidspunkt å løsne grepet i talerstolen.

Savner Bill

John Kerry spaserer derimot rastløst rundt på scenen, og gestikulerer med begge armene. Når et vindkast rasker med seg en par sider av manuskriptet, er reaksjonen bare «pytt sann, jeg har ikke bruk for det likevel». Den demokratiske presidentkandidaten, som har holdt valgtaler i mer enn et år, kan sin lekse enten temaet er innenrikspolitikk eller USAs kriger mot terror og i Irak.

At velgerne i Barnett Park deler Kerrys forakt for presidenten, kan ingen være i tvil om. Det demonstrerer de med tilrop og ved å kaste seg over bodene som selger valgbuttons.

Bestselgeren har et bilde av Bush, Cheney og forsvarsminister Rumsfeld under teksten: «Asses of evil». En håndfast hentydning til Irak, Iran og Nord-Korea, som ble stemplet som Ondskapens akse.

Et annet merke har teksten «Jeg savner fred, velstand og Clinton». Kanskje et ubevisst signal om den usikkerheten som bare få dager før valget fortsatt omgir John Kerry og hans kandidatur.

Jane Anderson, som ventet tre timer mellom orkanpjuskete palmer, er imidlertid ikke i tvil om at hun nå vil gå fra dør til dør for å få venner og kjente til å stemme på John Kerry.

Utsikten til, eller frykten for, at George W. Bush kunne bli gjenvalgt, gjør henne nervøs. Så nervøs at hun erklærer seg som helhjertet John Kerry-fan.

Ofret golfen

På markedsplassen i The Villages, som er en amerikansk papmacheutgave av en victoriansk engelsk landsby, slår det skår i stemningen at presidenten tilsynelatende hadde det så travelt at han møtte opp nesten en time tidligere enn planlagt.

Hundrevis blir avvist ved inngangen. Ingen får lov å komme verken inn eller ut så lenge George W. Bush taler. Det sørger de handfaste secret service-vaktene for.

Ingen på plassen ser tilsynelatende noen grunn til å ta Kerry alvorlig, noe hånlig latter demonstrerer gang på gang etter de taktfaste ropene: «Han kan løpe, men han kan ikke skjule seg».

I The Villages lykkes setningen ved presidentens første forsøk.

Den pensjonerte læreren Barbara Walker, som har utsatt dagens runde på en av de fem golfbanene til fordel for den politiske vitamininnsprøytning, svever tilbake til sin elektriske golfcart på en lyserød sky.

— Presidenten var bare fantastisk når han forklarte hvordan han vil holde ut og forsvare det amerikanske folk. John Kerry skifter hele tiden holdning, men det gjelder ikke for George W. Bush. Han sier sannheten og jeg tror på ham.

Fru Walker kan derfor heller ikke ha annet en forakt til overs for noen ungdommer som har våget seg til inngangen av løvens hule med plakater som kaller presidenten en løgnhals og sinte tilrop.

En Bushfan er ganske sikker på å ha retten på sin side. Her er der ingen plass til bare bitte litt forståelse for dem som måtte mene noe annet. Det er heller ikke plass til den ringeste tvil om hva utfallet av valget 2. november blir i Florida og i USA.

DEMOKRATENES HÅP: John Kerry taler til folket i Orlando. Han har fomlet litt med jakken - og er klar. Med altfor lange setninger og nøye tilpassede angrep på den sittende president

OBLIGATORISK: Å ta seg en tur rundt i folkehavet etter talet - et nøye utplukket folkehav - er fast prosedyre etter at George W. Bush har holdt sin valgtale. Deretter går det i full fart til neste stopp på turneen.<p/> FOTO: LARRY DOWNING, REUTERS