LOUISE WITH

I de fleste nye EU-landene har regjeringspartiene opplevd en enorm velgerflukt, og statsministerhoder har rullet. Verst har det gått ut over sentrum-venstre-regjeringene.

«Det er bruk for en mann med større politisk støtte». Det sa Ungarns sosialdemokratiske statsminister Ferenc Gyurcsany da han i slutten av april sparket finansministeren sin. Avskjedigelsen var bare første trinn i en såkalt «100-trinns-plan» som den ungarske regjeringslederen lanserte midt i april. Nå skal velgerne vinnes tilbake før valget.

Ungarns sosialdemokrater er ikke de eneste som sliter i motbakke — mot elendige meningsmålinger og folkelig misnøye. Faktisk kunne de fleste av Sentral-Europas regjerende sosialdemokratene ha bruk for en person med større politisk støtte. I fjor førte de landene sine inn i EU, men har fått utakk og velgerflukt til gjengjeld. Med svake, upopulære regjeringer kan nødvendige økonomiske reformer bli forsinket eller helt blokkert. Samtidig kan det bli vanskelig å få godkjent EUs grunnlov hvis folkeavstemninger i Polen eller Tsjekkia blir til avstemninger for eller imot regjeringen. Eller hvis populistiske EU-skeptiske partier får for lett spill.

Også i Polen går det mildest talt elendig for sosialdemokratene, som fra en oppslutning på 41 prosent i 2001 nå har kommet på feil side av sperregrensen på fem prosent. I fjor måtte statsminister Leszek Miller trekke seg etter en rekke korrupsjonsskandaler. Han ble avløst av Marek Belka og et forretningsministerium som skulle lede landet sikkert inn i 2005.

Det lyktes å få vedtatt et budsjett, men venstrefløyen er nå sprengt i en rekke småpartier. Det er blitt stort sett umulig for Belka å få noe som helst igjennom parlamentet - for ikke å snakke om vanskelige økonomiske reformer som er hardt tiltrengt i et land med en arbeidsløshet nær 20 prosent.

Belka forsøkte å gå av, men ble avvist av Polens president. Han må nå fortsette som leder av en handlingslammet regjering til valget i høst. Men han har meddelt at han har tenkt å melde seg inn i et nydannet sentrumsparti.

I Tsjekkia forsøker sosialdemokratene seg nå med den tredje statsministeren på mindre enn et år. Den utvalgte, Jiri Paroubek, avløste for få uker siden Stanislav Gross, som måtte trekke seg etter en skandale om tvilsom finansiering av en luksusleilighet. Også her har sosialdemokratene stupt på meningsmålingene.

Det er bare i Slovakia en sentrum-høyre regjering sitter, om ikke solid så i hvert fall fortsatt, på makten med en reell sjanse for gjenvalg.

Mangel på tillit

Betegnelser som «sosialdemokrater» og «sentrum-venstrefløy» passer etter hvert dårlig på Sentral-Europas regjeringer, mener Tibor Gazso, forskningssjef ved Szazadveg, et uavhengig forskningssenter i Budapest. Derfor har de mistet velgernes tillit:

— I Ungarn snakker vi om et parti som har ført rendyrket neoliberal politikk - for eksempel har de spilt en ledende rolle i privatiseringen av ca. 85 prosent av statens aktiva. På et tidspunkt beveget de seg så mye mot høyre at konkurrenten, det borgerlige Fidesz, måtte angripe fra venstre og snakke om å sikre statens rolle, sier han og tilføyer:

— Siden 1989 har alt handlet om å gjøre staten så liten som mulig - for enhver pris. Nå kan vi se at vi kanskje ikke hadde behøvd å privatisere og reformere fullt så raskt og radikalt. At vi kanskje kunne ha fått mer ut av verdiene hvis vi hadde tenkt oss om.

Det er imidlertid ikke bare venstrefløyen, men hele den politiske eliten, som har mistet tillit, mener Gazso:

— Velgerne svinger kanskje til høyre i protest - men heller ikke opposisjonens ledere er særlig populære. Jeg tror folk er misfornøyd med politikk som sådan og med de manglende resultater. De som vinner neste valg i 2006, får en enorm oppgave når de skal forsøke å gjenvinne velgernes tillit.

Styrt fra Brussel

Også Katinka Barysch, sjeføkonom ved den anerkjente britiske tenketanken Centre for European Reform, oppfatter den politiske uroen mest som en krise for sittende regjeringer - uansett partifarge:

— Med unntak av den slovakiske, som imidlertid har mistet flertallet, har stort sett alle de andre statsministerne i de nye EU-landene gått av det siste året. EUs søkeprosess fungerte som et sterkt lim for de nye demokratiene. Å bli EU-medlem var det store målet, og det var ikke tid til interne politiske «småting». Nå er limet vekk, og da faller regjeringer og partier fra hverandre.

At det er tre sosialdemokratiske regjeringer som er rammet, spiller mindre rolle, mener hun.

— Uansett om de sto til venstre eller høyre førte alle partier samme politikk før 2004, for det var de nødt til. De skulle ha landene sine inn i unionen, og hovedlinjene var diktert fra Brussel. Nå er de medlemmer, og har ennå mange reformer å ta fatt på. Men nå begynner den politiske debatten å åpne opp og bli bredere fordi det store overordnete mål er nådd. Velgerne hadde store forventninger til medlemskapet, påpeker Barysch:

— De har faktisk også fått det bedre. De har økonomisk vekst, og vi kan se at EUs popularitet stiger litt i regionen. Men utilfredsheten viser seg i forhold til de lokale regjeringene. Folk spør: Hvorfor har dere ikke gjort det bedre?

Pave-effekten

I Polen fornemmer Piotr Kaczynski, analytiker ved Warszawas institutt for offentlige forhold, imidlertid en klar høyredreining. Spesielt sosialdemokratene har mistet støtte, fordi de ikke har vært dyktige nok, mener han:

— De er dypt upopulære, først og fremst på grunn av skandaler. Og dernest fordi de ikke holdt det de lovet. De kom til makten i 2001 med et kjempeflertall. Men medlemskapet i EU er faktisk det eneste løftet de har innfridd. De lovet likhet, arbeidsplasser og utdannelse. De ville mildne smertene ved reformprosessen. Velgerne husker slikt.

De polske sosialdemokratene har forsøkt å gjøre for mange til lags - og er endt opp med å ikke gjøre noen til lags, mener Kaczynski:

— De tok aldri et oppgjør med kirken eller myket opp abortloven. De foreslo radikale økonomiske reformer, med de fleste ble blokkert underveis. De har ikke arbeidet for sine egne kjernevelgere, men har heller ikke vunnet nye velgere på midten.

I tillegg har Polen generelt tatt en sving mot høyre, mener han:

— 20 prosent av sentrum-venstrevelgerne vil trolig bli hjemme i protest denne gangen. Det samme så vi i 2001, da høyrefløyen ble hjemme. Men etter 15 års reformer og brutte løfter tror jeg også velgerne har oppdaget at staten ikke kan sikre dem. Det må de gjøre selv. Det er en voksende individualisme, og samtidig en sterk religiøs strømning etter pavens død.

Røyklegger problemer

Under den politiske uroen spøker fortiden stadig i de nye EU-landene. Både i Polen, Ungarn og Slovakia har våren stått i listenes tegn. Lister over folk som angivelig samarbeidet med kommunisttidens sikkerhetstjenester har vært populært stoff på internett, selv om de har vist seg å være temmelig upålitelige. I Ungarn har atskillige lister florert med navn på alt fra tidligere statsminister Peter Medgyessy til biskoper og fotballstjerner, uten at noen har kunnet bekrefte om de er ekte. Men listene har igjen vekket debatten om hvorvidt det var riktig at kommunismens støtter gikk fri i 1989. Og riktig å velge det fredelige regimeskiftet fremfor det direkte rettsoppgjøret.

— For mange polakker har historien stadig personlig betydning. Men det er også lettere for politikerne å krangle om historien enn å svare på hvordan de vil forbedre sykehusene eller få ledigheten ned, sier Piotr Kaczynski. I Ungarn er Tibor Gazso enig:

— Historiedebatten er bare røyk som blir sluppet ut for å skjule regjeringens problemer.

Sunt bråk

Partier oppstår og dør, skifter navn og ledere i ett sett, men grunnleggende ser de politiske frontene i Sentral-Europa ikke ut til å ha forandret seg særlig mye siden 1989. I de fleste land er det stadig tidligere kommunister, nå i skikkelse av sentrumssøkende sosialdemokrater, som kjemper mot en borgerlig opposisjon.

At EU-medlemskapet åpner opp for ny uro i de politiske landskapene er uunngåelig, mener Katinka Barysch. Men også et sunnhetstegn:

— Venstre og høyre er nok stadig ikke den beste aksen å måle etter. Hvem står egentlig til venstre, når sosialdemokrater fører markedsvennlig liberal politikk? Men det er først nå - etter utvidelsen - at de nye landene virkelig kan begynne på sin egen politiske debatt.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende