«Hei. Jeg er Anna Lindh».

Smilende, med utstrakt hånd kom hun ned fra podiet for å hilse på. Det var på et pressearrangement foran et svensk valg midt på 1980-tallet. Et raskt møte med en ungdomspolitiker som utmerket seg med klar og direkte tale, som ikke la fingrene imellom i diskusjonene med de mer etablerte representantene for de andre partiene.

HUN FREMSTO som et «Palme-barn», den nye generasjonen sosialdemokratiske politikere — ikke alltid like veltilpasset de partivedtatte meninger som forgjengerne, også omtalt som «Klassens lys». Fortsatt var hun rimelig fersk som formann i SSU, sosialdemokratenes ungdomsparti, et verv hun skulle beholde i seks år.

Sett i ettertid var det kanskje et signal at hun utkonkurrererte en annen ung lovende kvinnelig politiker om SSU-vervet, Mona Sahlin. Og at det var «fallet» til Sahlin, foretrukket av Ingvar Carlsson da han dannet sin regjering etter drapet på Olof Palme, som for alvor brakte Anna Lindh inn igjen i svensk politikks fremste rekker etter at hun i 1991 ble valgt inn i partiets arbeidsutvalg.

Da jeg møtte henne for første gang, var hun allerede et etablert politisk vidunderbarn, I 1982 var hun 24 år gammel den yngste representant som noen gang hadde tatt sete i Riksdagen. Men da hadde hun allerede bak seg en tolv år lang politisk karriere i det lokale SSU-laget. Et lag hun nærmest overtok etter at guttene hadde gitt opp. Hun ga det nytt liv og gikk til topps, selv om hun var under den politiske lavalder.

EN SVENSK KOLLEGA sa etter mitt første møte med Anna Lindh: «Følg med henne. Hun er en politiker å merke seg».

Det er blitt mange raske møter med Anna Lindh gjennom årene. Og de har vært kjennetegnet av at hun har vært direkte, inkluderende og med vilje til å ta seg tid.

Kanskje var det nettopp disse egenskapene som gjorde at hun så raskt ble akseptert og fikk internasjonal respekt, da hun, fortsatt som ung kvinne, i 1994 ble miljøvernminister i Ingvar Carlssons regjering.

Det var en overraskelse da Göran Persson utnevnte henne som utenriksminister i sin første regjering i 1998. Hun hadde eksponert de «politisk korrekte» utenriks- og sikkerhetspolitiske standpunktene som SSU-formann i Den kalde krigens Sverige, men som «voksenpolitiker» var hun ubeskrevet på dette feltet.

HUN HAR GJORT all tvil til skamme. Både på grunn av sin personlighet og sin evne til å sette seg inn i kompliserte spørsmål.

I det mannsdominerte internasjonale toppnivå har hun vært en fargeklatt som har satt seg i respekt, noe ikke minst sorgfulle uttalelser fra kolleger verden over vitner om.

Det har å gjøre med at Anna Lindh var et menneske som var seg selv. Som kjempet utrettelig for det hun trodde på.

Hennes evne til å få mennesker av alle samfunnslag i tale, gjorde at hun ble sett på som den mest effektive talsperson for svensk deltakelse i Eurosamarbeidet.

Hun var en dyktig forsvarer av sammenhengen i svensk utenrikspolitikk og hevdet med styrke at det er en ubrutt linje fra Olof Palme til i dag. - Det er ikke noen gjennomgripende endringer i svensk utenrikspolitikk, slik kritikere hevder, sa hun på et debattmøte for et par år siden. Hun fremholdt at innenrikspolitikken er endret som følge av EU-medlemskapet. Samtidig har EU-medlemskapet, sammen med Den kalde krigens slutt, brakt med seg endringer for den svenske utenrikspolitikken: - Jeg har oppdaget at vi kan påvirke mer enn vi trodde. Ikke bare ha meninger. Men også kunne handle.

Et av hennes sterkeste argumenter for svensk tilknytning til Euro var knyttet nettopp til dette. Om Sverige valgte å stå utenfor valutasamarbeidet, ville landets innflytelse reduseres.

Det var et argument som skapte raseri også i egne rekker og krav om hennes avgang.