OVERRASKENDE NOK er det fremdeles mulig å ha telefonkontakt med familien min i Bagdad. De forteller at en rakett falt ned i nærheten av huset vårt. Det har gått bra med familien, og huset står, om enn med færre vindusglass enn dagen før. Min mor og søster ble så redde at de har flyttet til en av søstrene mine i en annen bydel. Om det er tryggere der, vet man ikke.

Nå er barnas daglige, og ikke minst nattlige, musikk flyalarmen og bombene som faller. Det er mørkt og de ser ingenting, men hører lyden av fly, og plystringen av raketter før de eksploderer. For ikke å snakke om selve eksplosjonen. Hvor skal man gjemme seg?

Jeg husker fra krigen i 1991 at min mor tar barnebarnet med under sengen. De venter. Barnebarnet skriker og stammer «skal vi dø nå?».

USKYLDIGE BLIR DREPT i krig. Jeg skal aldri glemme et veldig grotesk eksempel på det, nemlig de alliertes «kirurgiske» bombing av Al-Amria i den forrige Golf-krigen i 1991. Al-Amria var et tilfluktsrom, og om lag 400 sivile, hovedsakelig barn og kvinner, ble drept. På Al-Yarmok Sykehus i Bagdad hvor jeg jobbet, fikk vi inn de forbrente likene for identifikasjon. En umulig oppgave.

De uskyldige dør denne gangen også. På Al-Jazeera, den arabiske tv-kanalen som sender fra Qatar, så jeg den 22. mars grusomme bilder av ca. 50 døde sivile, av dem mange barn og kvinner, som var blitt bombet på en bro i den sørlige byen Basra da de forsøkte å flykte mot sør. Disse bildene er ikke blitt vist på CNN eller norske kanaler så vidt jeg har sett.

Irakerne er redde for at kjemiske våpen skal bli brukt. Mor, eller de andre i min familie, har selvfølgelig ikke gassmasker. I et desperat forsøk limer man tape og plast over dører og vinduer. Dette blir aldri helt tett, så man får bare vente og se.

Men samtidig som folk i Irak kanskje lever sine siste dager, med øynene fulle av frykt og sinne, har de samtidig et håp om å kvitte seg med marerittet Saddam og hans Al Baath parti. Vi er så leie av å høre ham, vi er så leie av å se ansiktet hans, det som konstant er å se på tv, plakater og malerier overalt i landet. Ingen vil savne denne psykopaten.

For livet under Saddam og hans små figurers terror, og deres usedvanlige grusomhet og mangel på etikk, var en fornærmelse mot livet. Vi drømte om frihet og troverdighet.

I barnas uskyldige øyne så vi deres ukjente fremtid, mens vi i de gamles øyne kunne se de triste glimt av oppgitthet. De ga opp kampen for fred og rettferdighet av mange grunner. Den viktigste grunnen var verdens likegyldighet.

FOLK FLEST HUSKER få helter og glemmer ofrene når de snakker om Irak. Når ofrene blir nevnt, er det gjerne på en anklagende måte. En mann spurte meg en gang om hvorfor vi ikke bare «tok» Saddam. Vi var jo så mange, (landets befolkning er på ca.25 millioner) og han var bare én mann. Det kunne da ikke være så vanskelig, mente mannen. Jeg opplevde det som en slags beskyldning, som om det var vår feil at vi har tyrannen Saddam over oss. Når han nå ser hvilke styrker som jakter på Saddam, kan det hende han skjønner at det ikke var så lett. Både denne mannen, og mange andre med ham, glemmer dem som skapte Saddam Hussein, og som utnyttet ham når det var gunstig for dem.

Vi irakere arvet tyrannen Saddam Hussein etter en lang og blodig historie, fra tatarene, osmanerne, britene og denne gangen amerikanerne. Det er som om en kronisk sykdom har rammet Irak og oss irakere. Det er den kjente pest— og koleraproblematikken, dvs. tyrannen og angripende styrker. Stakkars sivile irakere. For et vanskelig valg! Hvilken epidemi skal de velge? Har de et valg?

MEN NÅ SKJER DET altså igjen. Det stygge krigsansiktet viser seg igjen. De samme spørsmålene om den ekle opplevelsen fra 1991, og før det, strømmer mot meg hele tiden: Hvorfor skjer dette med meg, min familie, mitt kjære land Irak, irakere og hele verden? Ingen har klart å gi et overbevisende svar. Om lederne er store eller små, demokratiske eller tyranniske; Irak er igjen kastet ut i en blodig krig.

Jeg har stor angst for slaget om Bagdad som skal komme, og ber til Gud om at folk må bli spart for lidelsene.Hvis Tyrkia invaderer nord-Irak, blir det ikke noe av medlemskapet i EU. Dette er ett av mange eksempler på hvordan krigen kan - og vil - forandre europeisk politikk.