Om det er heftig diplomati i kulissene som har utløst det tysk-franske tilbaketoget, er vel noe vi kanskje får vite i en eller annen statsmanns memoarer om noen år.

Men det er en realitet at det i løpet av søndag kveld og mandag morgen var i ferd med å avtegne seg en situasjon som kunne ende med et kraftig brak — et FN som sprakk på midten.

DIPLOMATISK fingertelling, med forutsetning at det ble presentert et tysk-fransk forslag etter rammene som ble kjent søndag, konkluderte med at verken dette - eller et amerikansk forslag om fullmakt til militærbruk - ville kunne bli vedtatt i FNs sikkerhetsråd etter redegjørelsen til våpeninspektør Hans Blix fredag.

Og hva ville den begredelige utgangen av dette være?

USA ville gå til angrep på Irak på egen hånd, og med all styrke hevde - som landet allerede har gjort - at det finnes nok folkerettslig grunnlag i resolusjon 1441. Det er dermed ikke behov for noen ny resolusjon.

LA OSS TA SCENARIO 1:

Presentasjon av de tysk-franske ideene, slik de var kjent søndag, med bl.a. innsats av «flere tusen» FN-soldater. Noen annen versjon enn den som var presentert i ukemagasinet Der Spiegel, finnes ikke.

Sannsynlig utfall: Stoppes av veto fra USA. SCENARIO 2:

USA legger frem sitt forslag om fullmakt til bruk av militær makt for å få Saddam Hussein til å etterleve en serie resolusjoner fra Sikkerhetsrådet fra 1990 til i dag.

Sannsynlig utfall: Faller på grunn av manglende oppslutning.

Regnestykket er følgende: Sikkerhetsrådet har femten medlemmer. Skal en resolusjon bli vedtatt, må den ha ni stemmer. Veto-landene Kina, Frankrike og Russland trenger denne gangen ikke engang bruke sitt «Nei». For motstanden mot krig nå inkluderer Tyskland og Syria. Da er det ti land igjen. To av disse vil neppe slå ring rundt USA; Kamerun vil bli kraftig bearbeidet av Frankrike, og Angola er heller ikke blant de mest USA-vennlige landene i Afrika.

Med andre ord; bare åtte stemmer for USAs forslag.

MED EN SLIK utgang er det USA vil hevde at landet har det folkerettslige grunnlaget for å bruke militær makt for å få fullført avvæpningen av Irak.

Til dem som protesterer, blir beskjeden høyst sannsynlig: Les resolusjon 1441! Og se hva dere har vært med på!

Resolusjon 1441, som karakteriseres som kompromissløs i sin utforming, bygger på en serie resolusjoner om Irak fra Sikkerhetsrådet, de første allerede fra august 1990 da Irak invaderte Kuwait.

To av dem er meget sentrale, det gjelder nr. 678 fra 1990 og nr. 687 fra 1991.

Nr. 678 autoriserer medlemslandene til å «bruke alle nødvendige midler (...) for å gjeninnføre internasjonal fred og sikkerhet i området», mens nr. 687 inneholder våpenhvilebetingelsene etter Golf-krigen.

Og så slås det fast at Irak ikke har levd opp til disse betingelsene.

Som om ikke det er nok, minner resolusjon 1441 om at Sikkerhetsrådet i nr. 687 vedtok at en våpenhvile ville være basert på at Irak aksepterer betingelsene i resolusjonen, inkludert de forpliktelsene Irak pålegges.

Altså: Ifølge dette synet er Golf-krigen - som alle trodde var over i 1991 - ennå ikke avsluttet.

For ordens skyld: I likhet med alle de øvrige Irak-resolusjonene det er referert til, er også 1441 vedtatt under de såkalte Kapittel VII-paragrafene i FN-pakten.

Alt ligger derfor til rette for en aksjon som har ryggdekning i folkeretten, men som politisk sett er veldig dum.

MYE TYDER på at de tysk-franske ideene kunne fått en vellykket innpassing i en ny resolusjon om Irak - om de var blitt presentert tidligere og på en annen måte.

— De har noe for seg, sier erfarne diplomater.

At USA også må bære en stor del av skylden for at verdenssamfunnet nå befinner seg i en meget vanskelig situasjon, hører med til bildet. Krigsretorikken har kanskje overdøvet ropene om alternativ tenkning, og det har ikke vært rom for en mer saklig tone for å se på alternative løsninger.