De folkevalgte i Latvia ratifiserte i går EUs grunnlovstraktat. Men det drukner liksom litt i disse dager. Selv om traktaten leder 10-2, hjelper det ikke stort når kravet er enstemmighet.

Det faktum at 10 land med rundt halvparten av EUs innbyggere vil ha traktaten betyr likevel at det ikke er bare-bare å kaste den til siden.

Her er variantene EU-lederne tygger på frem til toppmøtet i Brussel om to uker:

STØ KURS : Ratifiseringsprosessen fortsetter. Går det bra i minst 20 av de 25 landene, må problembarna takles til slutt — trolig med nye folkeavstemninger. Dette er foreløpig den offisielle linjen. Sjansen for å lykkes er liten, i motsetning til sjansen for å gjøre vondt verre.

FRYS : Det utstedes ingen dødsattest. Traktaten legges i fryseboksen i påvente av bedre tider. Da vil EU fungere med dagens Nice-traktat i minst to år.

REFORHANDLING : Denne tanken er innlysende logisk for alle som ikke er EU-topp, men de sistnevnte mener det er umulig å bli enig om noe bedre enn det som ligger på bordet.

STOPP : Lederne innser at traktaten er død, gråter sine tårer, og håper Nice-traktaten viser seg bedre enn sitt rykte. Noen ukontroversielle elementer fra grunnlovstraktaten kan i det tilfellet legges til, eventuelt i form av en minipakke som i seg selv krever ratifisering.

Sannsynlig og farlig

Problemet med den siste varianten er at den både er mest sannsynlig og ganske farlig. Kan EU som har vært i rask utvikling i 20 år bare ta en full pause, uten at samarbeidet da begynner å sige bakover?

De største pessimistene hopper inn på dette punktet, og spår et EU der stormaktene rår fritt igjen, og samarbeidet bare dreier seg om handel og indre marked.

Så langt går det nok ikke, men ingen kan helt utelukke det.

EU-lederne er i en situasjon der de er «damned if you do, damned if you don't».

Og de kan ikke vende seg til seirende nei-folk i Frankrike og Nederland for å få gode råd. Nei-partiene spenner fra ytre høyre til ytre venstre, og er ikke enige om noe annet enn det felles prosjektet de nettopp har fullført.

Borgerne stemte nei av de forskjelligste grunner. Noen vil ha «mer EU», andre vil ha «mindre EU». De fleste nederlandske nei-velgerne mener integrasjonsprosessen går for fort, de fleste franske at det tvert imot trengs mer samarbeid på felt som til nå har vært nasjonalstatens anliggende; skatter og avgifter samt sosialpolitikk.

Det siste er utgangspunktet for gårsdagens mest fiffige nyhet. Nyhetsbyrået AP kunne fortelle at Tysklands kansler Gerhard Schröder hadde ringt Nederlands statsminister Jan Peter Balkenende umiddelbart etter at nei-seieren var klar.

Spørsmålet var enkelt: Kunne Nederland tenke seg å bli med i et utbryterfelt, en samling avanserte land som går foran og utvikler et dypere samarbeid, mens de andre blir liggende i en ytre ring.

Dette er selveste «EU i flere hastigheter», varianten blant andre statsminister Kjell Magne Bondevik lenge har ønsket.

Balkenende sa nei til Schröders invitt, kanskje også fordi han alt hadde sett analyser som viser at nederlenderne ikke stemte nei fordi de ville ha mer EU, heller tvert om.

Den tyske kansleren var kanskje også litt vel rask til å gripe telefonen. Han har selv sørget for at det holdes nyvalg i høst og har alle muligheter til å tape det. Den konservative opposisjonen i CDU/CSU har endret seg i mindre europavennlig retning siden Helmut Kohls tid.

Mindre enhetlig EU

At Frankrike kunne blitt med er mer sannsynlig. De franske velgerne sa nei, men få av dem fordi de ønsket mindre integrasjon. Andre opplagte kandidater er Belgia, Luxembourg og Spania.

Vi skal ikke se bort fra at en oppsplitting av EU kommer på litt sikt. Et stykke på vei er situasjonen slik allerede. Flere land står utenfor deler av samarbeidet, euroen er bare ett eksempel.

Og en utvikling mot et mindre enhetlig EU ligger på en måte i kortene uansett, nå som Unionen består av stadig flere forskjelligartete land.

Ting tyder på at EU alt har begynt å lære av nederlagene de siste dagene. I går sa Kommisjonens visepresident Margot Wallström at hun støtter et forslag om å opprette et «rundebord for demokrati» i EU, et organ som skal gi råd om hvordan Unionen skal bli mer demokratisk og åpen. Forslaget ble fremmet av en gruppe interesseorganisasjoner og lobbygrupper.