— Det har vært noen tøffe år, og i perioder har vi sett hverandre lite. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men likevel synes jeg det har bidratt til å styrke forholdet vårt, sier Sigrid Bø Skogstrand.

— Vi har fått så utrolig mye igjen. Vi har opplevd noe annerledes, noe som har gitt oss et annet perspektiv på ting. Det høres ut som en floskel, men vi får mye mer enn vi klarer å gi, sier Svein Skogstrand.

Provoserte

Bilder fra Liberia flimrer over tv-skjermene. Vi ser underernærte barn, fortvilte voksne, tungt bevæpnede barnesoldater, istykkerskutte lik, utbombede hus og store flyktningstrømmer. I avisene leser vi overskrifter som «Må spise hunder og katter», «Blodbadet øker i borgerkrigen» og «Helvete på jord». Svein og Sigrid blir provosert.

— Mediebildet er så forenklet. Når det sendes nyheter fra Afrika, er det alltid det bestialske vi får servert. Vi har sett det før, all elendigheten. Hvorfor har Afrika blitt som det er blitt? Hvorfor får vi aldri vite noe om årsakene? sier Sigrid.

De siste årene har de brukt til å reise som hjelpearbeidere til krigsområder i verden mange vil beskrive som helvetes forgård - Sierra Leone, Sudan og Liberia. Stort sett har de ikke reist sammen, men hver for seg.

— Folk i Norge har et fullstendig feilaktig inntrykk av hvordan menneskene der lever. Det er ikke bare død og elendighet. Det er smil, det er latter, følelsene er de samme som hos oss. Jeg beundrer dem det at de klarer å leve sine liv midt oppe i alt det vonde. De er sterke, og er nødt til å være det, sier Svein.

På beredskapslisten

Det begynte da Svein satte seg på beredskapslisten til Flyktningerådet for to og et halvt år siden. FN-organisasjonen Unicef trengte en person med kunnskaper om barns rettigheter til å jobbe som hjelpearbeider i Sierra Leone, og sendte en forespørsel til Flyktningerådet. Med sin bakgrunn fra Barnevernsvakten i Bergen var Svein rette mann for jobben. Det tok ikke lang tid før han satt på flyet til hovedstaden Freetown.

— Vi hadde diskutert det å reise ut som hjelpearbeidere i mange år, men da tilbudet kom, gikk alt litt fort. Det var tilfeldig at det var Sierra Leone jeg ble sendt til, sier Svein.

Som Unicef-arbeider fikk han som oppgave å bygge opp en transittleir der de skulle ta imot barnesoldater som hadde lagt ned våpnene. De yngste barna var ikke mer enn fem år gamle, men hadde likevel rukket å se mer elendighet enn de fleste gjør i løpet av et voksent liv.

— Mange av barna var blitt tatt til fange i landsbyene av opprørsbevegelsen RUF (Revolutionary United Front). De ble brukt til å lemleste og drepe sivile, de hadde kappet av armer og bein på folk - ofte i rus. De var blitt fratatt sin barndom. Og når de kom til oss, var de redde for at de skulle bli straffet for det de hadde vært med på, forklarer Svein.

Angrep leiren

Hjemme i Norge satt Sigrid og var bekymret for ektemannen. Stadig vekk å se nyheter fra Sierra Leone, der hun fikk høre om blodbadet i landet, gjorde ikke saken bedre. Og når hun snakket med ham i telefonen, fortalte han historier som gjorde henne enda mer urolig.

— Transittleiren var stort sett trygg, men det lå en leir for voksne tidligere RUF-soldater ikke langt unna. De skapte en del problemer. Flere ganger prøvde de å storme kontorene våre. Når 3000 menn bevæpnet med køller kaster stein på bygningen du befinner deg i, mens de hyler og skriker, blir du ikke så høy i hatten. Særlig ikke når du vet hva de er i stand til å finne på, sier Svein.

— Å sitte hjemme og vite at han jobbet under slike forhold var tøft. Jeg måtte la være å tenke for mye på det, og prøvde å forholde meg til min egen verden. Men det var ikke alltid så enkelt, sier Sigrid.

Reiste etter

I løpet av de første seks månedene Svein var i Sierra Leone, besøkte Sigrid ham en gang. Da rebellene angrep Freetown ble han evakuert, men etter en måned hjemme i Bergen reiste han tilbake, og begynte som koordinator for fem flyktningleirer i den sørøstlige delen av landet. Da ble Sigrid utålmodig, og bestemte seg for å reise etter.

— Et ektepar bør gjøre seg mange av de samme erfaringene, så i stedet for å høre på hans historier ville jeg oppleve landet selv. Det føltes bedre enn å gå rundt å være redd for ham. Og dessuten fikk jeg være sammen med ham.

Siden hun har utdannelse som sykepleier, klarte sjefen til Svein å skaffe henne en jobb. I tre måneder jobbet de sammen som hjelpearbeidere.

— Det var en veldig fin tid. Det er den eneste perioden vi har fått anledning til å jobbe på samme sted, sier Svein.

I hver sin krigssone

Siden har det gått slag i slag. To uker etter at de kom hjem fra Sierra Leone reiste Sigrid til Gujarat i India, hvor det hadde vært jordskjelv, og jobbet på et feltsykehus for Røde Kors i to måneder. Når hun hadde vært hjemme noen uker, ble Svein sendt til det sørlige Sudan av Unicef for å jobbe med tidligere barnesoldater, og ble der tre måneder. Etter en vinter sammen i Norge, dro Svein til Liberia, mens Sigrid begynte å jobbe på et sykehus i byen Juba i Sør-Sudan.

— Til tider var det litt absurd. Jeg husker godt en episode, når Sigrids sykehus havnet i en kryssild, og hun måtte søke tilflukt. Jeg ringte til henne fra Monrovia, og var veldig urolig, sier Svein.

— Han var i et krigsherjet land selv, og hadde nok med å tenke på sin egen sikkerhet. Det er rart å tenke på at han gikk der og uroet seg for meg, sier Sigrid.

Rart å komme hjem

For et par måneder siden kom Svein tilbake fra Liberia, Sigrid har vært hjemme en måneds tid. Hjemkomsten ble ikke som forventet.

— Jeg var sikker på at jeg skulle være kjempeglad, men det var jeg ikke. Det var veldig fint å møte Svein igjen, men på en måte var jeg fortsatt i Sudan. Det var rart å komme tilbake til dette bortskjemte landet, sier Sigrid.

— Det er når du ser nyhetene du skjønner at du er kommet til Norge. Problemene som beskrives der føles så ubetydelige. Jeg sier ikke at alle skal ha det slik som i Afrika, men nordmenn virker likevel utrolig sytete når du ser hva slags problemer andre folk har, sier Svein.

De vil ha en pause fra hjelpearbeidet en stund, men er fast bestemte på å reise ut igjen.

— Familien vår synes vi er sprø, men vi har fortsatt utreisetrangen i oss. Livet og verden er grunnleggende urettferdig. Vi vil reise dit hvor det er bruk for oss.

BEREISTE: Svein Skogstrand og Sigrid Bø Skogstrand har vært hjelpearbeidere i verdens mest krigsherjede områder. De mener reisene har styrket forholdet deres.<p/>FOTO: KNUT EGIL WANG