I dag skal Alan Paul på telttur. Verken han eller mor vet helt hvor turen går, men det er ikke så nøye: Han kommer fra en fattig familie, bor med sin mor på to ørsmå loftsrom, de har dusj på kjøkkenet og do på gangen, det er så vidt de greier seg. Derfor har myndighetene invitert til ti dager på feriekoloni, det blir spennende.

De samme myndighetene vil kaste ham ut av landet. Derfor venter syvåringen denne junidagen ganske tålmodig i solsteiken utenfor politikammeret i Paris, like ved Seinen, sammen med sin mor. Mange hundre andre innvandrerfamilier er ute i samme ærend.

Egentlig har Alan ikke lov til å være i Frankrike. Han er født her, han snakker ikke noe annet språk enn fransk, han går på fransk skole, han har aldri satt sine bein utenfor Frankrikes grenser — og han blir påspandert ferie av den franske staten.

Men han er ikke fransk.

Alan er en av landets «sans papiers» - papirløse. Frankrikes sterke mann, innenriksminister og presidentkandidat Nicolas Sarkozy, har bestemt at de skal sendes hjem, så mange som mulig: 25.000 innvandrere uten oppholdspapirer skal ut bare i år, håper ministeren, og har sendt flere rundskriv til politiet om hvem som kan få bli og hvem som skal ut.

Utsiktene til at skoleunger kunne bli deportert midt i skoleåret ble møtt med høyrøstede protester. Derfor har Sarkozy moderert seg litt, og derfor står Alan og hans mor utenfor politiprefekturet og venter på å få levere søknaden om arbeidstillatelse for mor. Søknadsfristen gikk ut sist uke.

Samler beviser

Alans mor holder hardt på en velfylt, gul mappe. Inni ligger mange papirer og et ganske dårlig fotografi. Det viser henne, Elesa Angala, smilende på Champs-Élysées i Paris. Datolinjen viser 23. august 1996. Det var det året hun kom til Paris fra Filippinene, med turistvisum.

Den 48 år gamle kvinnen har imponerende mange papirer til å være papirløs: I mappen som politiet snart skal få ligger Alans franske fødselsattest, dåpsattesten fra Paris, de filippinske passene, den franske karakterboken, vaksineringsattester, sykeforsikringer, håndskrevne bekreftelser fra vaktmesteren i huset der de bor og fra presten i den katolske menigheten, gass- og strømregninger helt tilbake til 90-tallet.

Alt dette skal dokumentere at Elesa har bodd i Paris i ti år, at hun har greid å forsørge seg selv, at sønnen er en flittig elev, at den lille familien på to er gode borgere som ikke ligger den franske republikken til last.

— Alt blir så mye enklere om vi bare får papirer: Å finne arbeid, et sted å bo, sier 48-åringen.

Skjerpede regler

Da hun reiste til Frankrike for ti år siden, var det for å bite seg fast. På Filippinene var det dårlige tider, hun hadde arbeidet både i Saudi-Arabia og Singapore før hun reiste til Europa.

Regjeringen mener det er mellom 200.000 og 400.000 innvandrere som Elesa, uten lovlig opphold i Frankrike. Innenriksminister Nicolas Sarkozy har skjerpet profilen mot innvandring, før neste års presidentvalg der han ventes å være kandidat En ny lov ble banket gjennom i parlamentet i vår, den gjør det vanskeligere å få familiegjenforening. Loven gjør det også lettere for staten å slippe inn bare dem som er mest etterspurt på arbeidsmarkedet.

I tillegg skal altså de papirløse sendes hjem.

- Blir uansett

— Vi blir her uansett, sier Elesa. Den konstante trusselen om å bli kastet ut har gjort den lille kvinnen tykkhudet. I teorien kan en tilfeldig politikontroll på gaten være nok til å sende henne og Alan på hodet ut av landet. Men det har ikke skjedd hittil, og Elesa velger å tro at det ikke skjer heretter heller.

Egentlig skulle hun forlatt Frankrike i januar i fjor, etter det forrige avslaget. Men hun har ikke hørt mer fra politiet. I stedet prøver hun en gang til.

Ifølge det siste rundskrivet fra ministeren skal enkelte familier med barn få bli, «unntaksvis og av humanitære grunner» - for eksempel dersom barna er født her, har gått på fransk skole i minst ett år, og har foreldre som har bodd i Frankrike i minst to år.

Elesa mener hun og Alan oppfyller kravene. Men nøyaktig hvordan rundskrivet skal tolkes, vet ingen helt sikkert.

Elesa holder liv i seg og gutten sin ved å vaske hos folk. Hun har dessuten vært heldig. Veien opp til de to knøttsmå rommene der hun og sønnen bor, går gjennom en gigantleilighet i fasjonable Avenue Raymond Poincare, ikke langt fra Triumfbuen. Luksusleiligheten er på minst 250 kvadrat, og Elesa vasker her to dager i uken - selv om den armenske eieren bare bruker den som feriehus og nesten aldri er her. Han lar henne bo gratis på de to tjenerrommene han har på loftet, fordi han vet hun ikke har det så greit. I det ene har de fått presset inn en køyeseng, det andre gjør tjeneste som stue, kjøkken og bad.

Må holde seg i Europa

Elesa er stolt av at hun bare to ganger har måttet gå på sosialen for å få hjelp med uforutsette regninger. Og hun føler seg velkommen i Frankrike, tross papirproblemene.

— Vi får gratis medisiner og gratis legehjelp. Alan får gå gratis på skolen. Det er egentlig veldig bra her. Og alle er hyggelige med oss, sier 48-åringen.

Den eneste skatten hun betaler i dag, er tv-lisensen. Men dersom hun får oppholdstillatelse, er hun sikker på at hun vil få seg en skikkelig jobb og betale skatt som alle andre.

Det kanskje aller tyngste med å være papirløs, er at hun må holde seg i Frankrike. Forlater hun landet slipper hun neppe inn igjen.

Da hun reiste til Europa, hadde hun en liten sønn som hun lot bli igjen hos svigerforeldrene. Hun har ikke sett ham på ti år. Moren er over 80 år gammel, heller ikke henne har hun sett siden hun dro.

— Jeg har sagt til Alan at vi kanskje snart kan dra og hilse på broren hans. Det gleder han seg til. Vi ber og håper, sier Elesa Angala.