LASSE ELLEGAARD

Steve Weizman, en AP-journalist i Jerusalem, definerte i en setning Yasser Arafat som «en mann som har gått en lang vei».

Det er vel et par år siden Weizman og jeg sto i korridoren i hans ødelagte hovedkvarter, muqata'en, i Ramallah og studerte hvordan Arafat — Abu Ammar - snudde den alltid like ranke ryggen til oss etter enda et frustrerende pressemøte. Han hadde ikke sagt noe nytt, heller ikke noe viktig - bl.a. fordi hans rolle som aktør i tilretteleggelsen av fremtiden allerede da var marginal som følge av den israelsk-amerikanske boikotten av hans «regjering».

Han gikk ikke tilbake til kontoret sitt, han spankulerte: Maktesløs og på samme tid overbevist om sin betydning som enerådende for et folks og en (ikke-) stats fremtid. Og jeg tenkte at med det ganglaget måtte hans lange vei ha vært en anstrengende tur.

Men Arafat nøt tilsynelatende hver eneste mil.

En hovedårsak til at han til sin død bevarte posisjonen som enehersker over PLO og senere det palestinske selvstyret, var en nærmest overmenneskelig arbeidsevne som holdt ham et skritt foran konkurrentene. Han sto ganske enkelt tidligere opp og gikk senere til sengs.

Selv etter han ble gift med den mange år yngre Suha, satte han arbeid foran samliv. Han var Mr. Palestine, som i egen miks av operettefigur, geriljahelt, statsmann, stammeleder og symbol iscenesatte seg selv som levende logo for sitt folks frihetskamp helt ut til den rutete kefiyer, brettet som et kart over Palestina.

Han kunne klare seg uten spindoktor. Men han kunne ikke klare seg uten kompetente politiske rådgivere. Og dem samlet han ikke på, selv om palestinerne er et folk fylt til randen med talent. De som kunne ha gjort nytte, ble holdt på en armlenges avstand: Feisal Husseini og Hanah Ashrawi i Jerusalem, Heidar Abdel-Shafi i Gaza, unge Marwan Barghouti på Vestbredden, som nå er i israelsk fangenskap.

Arafat var ikke selv lokal. Født i Kairo som sønn av en kjøpmann i Gaza og med onkler i Jerusalem, levde han aldri i Palestina, bortsett fra ferieopphold som barn i Jerusalems gamleby. Han snakket med egyptisk aksent, og han ble aldri akseptert av borgerskapet i Jerusalem, bl.a. den dominerende Husseini-familien. Det var derfor problemløst for ham å støtte seg til lokale nikkedukker fra «andre rekke» da han vendte tilbake, og som han dirigerte og kontrollerte med så vel stokk som gulrot: den servile Saeb Erekat, den korrumperte Nabil Sha'ath, de to evige toere, veteranene Mahmoud Abbas (Abu Mazen) og Ahmed Qurei (Abu Ala), som ble spilt ut mot hverandre i en permanent splitt-og-hersk-strategi.

Yngre folk som sikkerhetssjefene Mohammad Dahlan og Jibril Rajoub ble brukt og kastet vekk etter prinsippet: En dyktig mann må aldri bli for dyktig.

Da Arafat i 1994 ankom Gaza i triumf etter underskrivingen av Oslo-avtalene, spurte et amerikansk nyhetsmagasin på forsiden om Arafat ville klare omstillingen fra revolusjonshelt til moderne statsmann.

Det spørsmålet må i overveiende grad besvares benektende. Ikke fordi han var personlig korrupt, noe han ikke var, eller fordi han ikke forsto sitt folk, noe han gjorde altfor godt. Men fordi han aldri ble moderne. Han var den typisk tradisjonelle arabiske stammegudfar, som fordelte godbiter og represalier likt i et sinnrikt maktsystem, som avbalanserte de forskjellige partier og fraksjoner i paraplyorganisasjonen PLO.

Hans metode var enkel: Han satt tungt på pengekassen, og han som ble satt til å passe kassen var ikke palestiner (og dermed potensiell konkurrent), men irakisk kurder.

Han var definitivt ikke elsket av sine nærmeste omgivelser, som kunne få slengt til seg skjellsord som «hund» og det som verre var, og heller ikke beundret av palestinere som hadde lest mer enn én bok. Men som en av dem en gang sa på en bar i Beirut: Han er muligens en drittsekk, men han er vår drittsekk. Og på tross av sine helt åpenlyse feil og demokratiske mangler, eller snarere på grunn av dem, ble Yasser Arafat en elsket og respektert arabisk leder på nivå med Egypt Gamal Abdel Nasser.

Og grunnen var at han så å si alene utstyrte palestinerne med en nasjonal identitet som de ikke hadde før junikrigen i 1967.

Det var ikke helt tatt ut av luften da den israelske statsministeren Golda Meir bemerket at det «ikke fantes noe slikt som et palestinsk folk». Det endret Arafat på da han sammen med en krets av likesinnete stiftet organisasjonen Fatah i slutten av 50-årene og overtok ledelsen av PLO, den palestinske frigjøringsorganisasjonen, i 1968. Han løsrev den palestinske sak fra de arabiske statene som hadde adoptert den som deres egen - først og fremst Egypt, Jordan og Syria, i andre rekke Irak.

Med pragmatisk talent fikk han spilt de forskjellige sponsorer ut mot hverandre i erkjennelsen av at palestineres interesser alltid ville ha annenprioritet i Kairo, Damaskus, Amman og Bagdad.

Det førte til løpende konflikter og etter hvert nederlag. Kong Hussein drev ham ut av Jordan i 1971, israelerne kastet ham ut av Libanon i 1983, og Syrias Hafez al-Assad annekterte militante PLO-grupper i et opprør mot ham i det nordlige Libanon i 1983.

Ved den anledningen forlot Arafat sitt eksil i Tunisia og snek seg inn i Tripoli fra Kypros for å lede sine lojale styrker i nedkjempelsen av opprøret.

Som geriljasoldat var han beundret for mot og snarrådighet. Historiene om hvordan han snek seg inn på israelsk okkupert område til møter med PLO-ledere i 60-årene ble fortalt i flyktningleirene, terroraksjonene mot Israel vakte avsky i Vesten men begeistring blant araberne.

Palestinernes sak ble til et globalt anliggende - før hadde den vært oversett og halvt glemt. Men Arafat erkjente faktisk så tidlig som i begynnelsen av 70-årene nødvendigheten av en politisk løsning i konflikten med Israel, som han innså ikke kunne beseires militært.

Men hans styrke som ubestridt leder av palestinernes sak var samtidig hans svakhet. Han tålte ikke at andre fikk innflytelse på den politiske retningen, noe som i siste omgang svekket palestinernes muligheter for å presse Israel til en fornuftig løsning på den - den dag i dag - uakseptable okkupasjonssituasjonen.

Under den første intifadaen fra 1987 til -93 saboterte han et sivilt ulydighetsprosjekt i landsbyen Beit Sahur nær Jerusalem, som virkelig forskrekket israelerne. Da en delegasjon av lokale politikere forhandlet med israelerne i Washington etter Golfkrigen i 1991, ble de overprøvd av Arafat, som sendte folk til Oslo for å forhandle parallelt - med et dårligere resultat, hvis man skal tro den kritiske Arafat-biografien av palestineren Said Aburish.

Arafat var aldri interessert i at lokale krefter fikk noe de skulle ha sagt, og det ble fastholdt da han etter underskrivelsen av Oslo-avtalene vendte tilbake som leder av det palestinske hjemmestyret. Den aldrende PLO-klikken fra eksilet i Tunisia fikk de fete kjøttbeina, supplert av lokale psykofanter og nikkedukker som sank stadig dypere ned i gjørma av korrupsjon med limousiner og palassaktige villaer.

Den andre intifadaen, som raser ennå, var både en oppstand mot Israel og mot Arafat. Hans udemokratiske styreform, men også hans svikt i arbeidet med å etablere en selvstendig stat. Den var svært nær en realitet i desember 2000 da president Clinton presenterte en løsningsmodell som var mer fordelaktig enn i Camp David et halvt år før, men avvist av Arafat. Noe som igjen banet veien for Ariel Sharons regjering. Resultatet kan avleses hver dag som stigende tapstall.

Fordi Arafat ville selv , kunne han ikke.

Kan partene dra den lærdom av hans død, vil den kanskje ikke være forgjeves.

OMSTRIDT OG ELSKET: Yasser Arafat var ikke elsket av sine nærmeste omgivelser. Men på tross av sine feil og udemokratiske lederstil, eller snarere på grunn av dem, ble han likevel en elsket og respektert arabisk leder. Han utstyrte nemlig så å si alene palestinerne med en nasjonal identitet. <p/> FOTO: REUTERS