Internert i et hovedkvarter, sønderskutt av israelske panservogner, er PLO-leder og president for Den palestinske selvstyremyndigheten (PA), Yasser Arafat, i ferd med å vinne sin største seier.

Arafat er mannen som av Israels statsminister Ariel Sharon — med verbal støtte av USAs president George W. Bush - er utpekt som selve erketerroristen og hovedmannen bak all ondskap i de nesten ikke-eksisterende forbindelsene mellom Israel og PA-styret.

Nå kan Arafat peke nese til sin årelange fiende Ariel Sharon. For drømmen om den palestinske staten er i ferd med å oppfylles - nær sagt til gevær- og kanonsalutt fra den israelske hæren. Så får heller ettertiden strides om hvem som var mest terrorister; frontkjemperne til etterkrigstidens jødiske okkupanter eller etterkommerne etter dem som ble fordrevet, og som har ført en årelang kamp for å få tilbake en del av det landet de oppfatter som sitt.

I DENNE DELEN AV VERDEN blir terrorister statsmenn. Historien forteller oss at de mer primitive fysiske maktmidler som ble brukt av blant annet Stern-gjengens Menachem Begin og Itzhak Shamir, ikke sto tilbake for de palestinske aktivistenes flykapringer og dagens selvmordsbombere.

Begin og Shamir ble statsministre. Så hvorfor kan ikke Arafat bli president?

Diplomatisk sett er det ingen vei tilbake. Uansett hvor fastlåst fredsprosessene synes å være, uansett hvor skinndøde Oslo-avtalene er å oppfatte.

For det endelige diplomatiske rammeverket ligger der, selv om det inneholder en rekke forutsetninger som må oppfylles. I form av de tre resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd, nr. 1397, nr. 1402 og nr. 1403, som er vedtatt i løpet av de siste tre ukene.

De kompletterer to tidligere referansedokumenter fra Sikkerhetsrådet, resolusjonene 242 (1967) og 338 (1973), og er sammenhengende biter i det diplomatiske puslespillet som heter Palestina.

DISSE TO RESOLUSJONENE ble brukt av palestinerne for det de var verd. Men det var først i november 1988 at Yasser Arafat anerkjente dem som basis for en politisk prosess som kunne føre til en varig fred. Først en måned senere tok han avstand fra terrorisme for å få i stand et møte i Stockholm med den daværende amerikanske utenriksminister George P. Shultz. Dette var et møte som kan ses på som en forløper til Oslo-prosessen.

Av de tre ferskeste resolusjonene er det uten tvil nr. 1397 som er den viktigste og mest historiske. Først og fremst fordi Sikkerhetsrådet for første gang tar til orde for en palestinsk stat i Midtøsten. Eller som det heter i innledningen:

«Bekrefter en visjon om en region der to stater, Israel og Palestina, eksisterer side ved side innenfor sikre og anerkjente grenser». At det var USA som presenterte dette tekstforslaget på et tidspunkt da president Bush beordret sin Midtøsten-utsending Anthony Zinni til en ny meklingsreise, er ikke mindre oppsiktsvekkende.

DET SKAL IKKE STIKKES under en stol at Norge spilte en viktig rolle i å lose nr. 1397 og 1402 gjennom de timelange møtene i Sikkerhetsrådet, både som rådets president og som forslagsstiller til 1402.

Folkerettseksperter BT har vært i kontakt med, understreker den store betydningen de fem resolusjonene har når man ser dem i sammenheng. - Man må ikke la seg lure av de tilsynelatende vage formuleringene. Lest i sammenheng utgjør de et sterkt diplomatisk dokument. Og man må huske på at dette er resolusjoner som er enstemmig vedtatt i rådet, sier en.

Når utenriksminister Jan Petersen sier til NTB at han håper at resolusjonene vil få noen betydning, er han antakelig noe beskjeden.

I LIKHET MED RESOLUSJONER vedtatt i forbindelse med andre konflikter, inneholder også de nevnte Midtøsten-resolusjonene sterke oppfordringer, for ikke å si krav, til partene om å stanse kamphandlinger og voldsbruk, og om å vende tilbake til forhandlingsbordene.

Til nå er det ingen av partene som har rettet seg etter dette. Her finner vi noe av forklaringen på at USAs president nå satser mye av sin prestisje ved å sende utenriksminister Colin Powell inn for å mekle.

FNs sikkerhetsråd har i teorien maktmidler å sette inn mot stater som ikke vil rette seg etter rådets oppfordringer og påbud. Men det er en lang og vanskelig prosess som forutsetter at ni av rådets femten medlemmer stemmer for en eller annen form for maktbruk. Alle de fem faste medlemmene, som har vetorett, må stemme for.

Handelsboikotten av apartheidstaten Sør-Afrika og maktbruken mot Irak etter den irakiske invasjonen av Kuwait er eksempler på hvordan rådet etter lange overlegninger har klart å samle seg om tiltak for å få land til å rette seg etter Sikkerhetsrådets krav.

OM DET NÅ LYKKES å få i stand en våpenhvile, betyr dette ikke at det er duket for snarlige fredsforhandlinger.

Det er en lang vei å gå for begge parter. Vi hører lite om Oslo-avtalene og Wye-prinsippene, de eneste formelle grunnlag for fredsforhandlinger. Til gjengjeld refereres det til Tenet-plan og Mitchell-plan. Dette er planer som skal skape forutsetningene for fortsatte fredsforhandlinger, og er en rekke tillitsskapende tiltak fra 2001.

Første skritt på veien vil være gjennomføring av Tenet-planen, som ble fremforhandlet av CIA-direktør George Tenet. Planen har som mål at Israel skal trekke seg tilbake til de posisjoner hæren hadde før 28. september 2000, at antall kontrollpunkter langs veiene reduseres og at det blir flere åpne grenseoverganger. Regjeringen skal dessuten gripe inn mot israelske borgere som begår ulovligheter mot palestinere.

De palestinske myndighetene (PA) skal på sin side arrestere terrorister, informere israelsk etterretning om planlagte terroraksjoner, samle inn og utlevere tyngre våpen (bombekastere, raketter m.v.) og sørge for at det ikke smugles våpen inn i de palestinske områdene.

NESTE SKRITT PÅ VEIEN vil være gjennomføring av planen fra Mitchell-kommisjonen, der Arbeiderparti-leder Thorbjørn Jagland var med. Kommisjonen hadde som oppdrag å finne årsakene til volden som oppsto etter Ariel Sharons spasertur på Tempelhøyden 28. September 2000. Kommisjonen leverte sin rapport 30.april 2001. Planen forutsetter at partene umiddelbart skal stanse voldsbruken uten betingelser, og bekrefte at de er forpliktet av tidligere inngåtte avtaler (Oslo-avtalene).

I tillegg skal sikkerhetssamarbeidet gjenopptas, det skal gjennomføres en serie tillitsskapende tiltak og fredsforhandlingene skal gjenopptas. Under de tillitsskapende tiltakene skal PA erklære at terrorisme er uakseptabelt og forplikte seg til en 100 prosent innsats for å stoppe terroren. Den israelske regjeringen på sin side skal stoppe nybyggingen, og blant annet sørge for at tilbakeholdt skatt fra palestinske arbeidere i Israel blir overført PA.

DETTE SKAL SÅ FØRE FREM til de endelige fredsforhandlingene. Da kan det være duket for nye uoverensstemmelser. For en del av virkeligheten er at tempoplanen for Oslo-prosessen for lenge siden er utgått på dato. Dessuten er det uoverensstemmelse mellom dagens israelske regjering og palestinerne om hva som skal forstås med «palestinsk område». Er det Vestbredden, eller er det palestinske selvstyrte «øyer» spredd rundt om på Vestbredden?