Sentral i det hele var mannen som omtales som den pakistanske atombombens far, Abdul Qadeer Khan.

På begynnelsen av 1970-tallet arbeidet Khan i det europeiske selskapet Urenco, og stjal deres tegninger av anlegg for anriking av uran.

For dette ble han senere dømt til fire års fengsel i Nederland, men da var han forlengst tilbake i Pakistan.

Khan organiserte også smugling av avansert teknologi og utstyr fra hele verden, blant dem Norge.

Rør fra Raufoss

I 1980 ble det kjent at Raufoss Ammunsisjonsfabrikker hadde solgt zirconiumrør til en pakistansk reaktor, uten at det var rapportert til Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).

Daværende utenriksminister Knut Frydenlund måtte beklage i Stortinget, men nektet for regelbrudd. Han viste til at det var snakk om to forsendelser på 400 kilo i hver, mens IAEAs grense for rapportering var på 500 kilo.

Noen år senere fant 15 avanserte datamaskiner fra Norsk Data veien til et militært forskningssenter i Pakistan, med Utenriksdepartementets velsignelse.

Nektet inspeksjon

Først da Norsk Data skulle oppgradere disse, men ble nektet inspeksjon av maskinene, kimet alarmklokkene. Norsk Datas service-kontor i Pakistan sa nei, og rapporterte hjem at maskinene kunne være en del av landets atomvåpenprogram.

Pakistan ga ikke opp. Tre år senere forsøkte en av Norsk Datas toppsjefer i samarbeid med en forretningsmann i Asker å skipe ytterligere fem datamaskiner til Pakistan, via Storbritannia.

To av forsendelene gikk greit, men den tredje ble stanset i London. De to mennene ble senere tiltalt for brudd på eksportreglene, men slapp med bøter.