— Det er som regel vi som er først på stedet der det skjer hektiske og alvorlige ting. Da er det godt å ha med Emil. Han gir meg en veldig trygghet i jobben og er et fantastisk verktøy å jobbe med. Han er en kløpper til å fakke kriminelle ...

sier politibetjent Ole Bjørn Brudvik (39).

Det er torsdag ettermiddag, og sammen med politikollega og leder for hundepolitiet ved Sentrum politistasjon, politiførstebetjent Gunnar Rasmussen, kjører han patruljevakt i Bergen sentrum.

Fotografen og jeg er «nisser på lasset». Nå sitter vi i baksetet, der de kriminelle pleier å sitte, med dører som ikke kan åpnes innenfra. Og bak oss, i ett av to solide hundebur, ligger Emil. Han er så stor at han ligger kveilet. Det ser ut som han sover, men ørene røper ham - de står rett til værs. For Emil er på jobb.

Blålys-æksjen

Ettermiddagsrushet har så vidt lagt seg. Vi kjører bedagelig gjennom Strømgaten, med blikket på alt og alle - i påvente av litt æksjen fra politiradioen. Brått spraker det i radioen. En metallstemme varsler et mulig gisseldrama på postkontoret i Dreggen.

Rasmussen setter på blålys og sirener, mens Brudvik spinner politibilen i fart nedover Lars Hilles gate og runder svingen inn i Christies gate omtrent på to hjul. Emil følger med fra buret sitt. Han har reist seg i all sin velde. Nå svaier den svære hundekroppen fra side til side, mens han piper utålmodig. Endelig skjer det noe!

— Emil er vant til dette. Nå opplever han en enorm forventning til hva som skal skje. Og han holder seg alltid på beina der inne i buret, forsikrer bilfører Brudvik idet han «flyr» over Torget, i retning Bryggen.

Kontaktskapende

Det viste seg å være falsk alarm, så vi kjører litt unna og stopper bilen. Årvåkne Emil må få utløp for æksjenepisoden og strekke litt på de lange beina sine.

— Å jehellane kor stor 'an e'! E' 'an snill? Kan eg få klapp' 'an? Ka heter 'an? Fire unggutter skrensestopper syklene sine bak politibilen. De ser imponert på Emil som hopper galant ut av politibilen.

— Han heter Emil. Og ja, dere kan få klappe ham. Men det er flott at dere spør meg først. Og ikke vær for voldsomme, husk at Emil er på jobb, formaner Ole Bjørn og smiler til de ivrige podene.

Den joviale politimannen følger nøye med når de fire klapper hunden etter tur, samtidig som han forklarer oss at som patruljerende politi er det viktig å vektlegge det sosiale, å ufarliggjøre det som kan virke truende. Han snakker varmt om hvor viktig det er i jobben hans å like mennesker.

— Da er en politihund et enormt flott medium for å få kontakt med publikum. Og så er den overhodet ikke forutinntatt, slik vi mennesker kan være, sier han.

Sover ute

Hjemme på Bønes bor Emil i uteboden til familien Brudvik, i lykkelig samboerskap med tispen Cora - en ung skjønnhet av rasen belgisk mallinois.

— Blir det ikke kaldt og ensomt for de to hundene der ute i boden?

— Nei da, både jeg, min kone Birgit og barna våre Kristina (4), Ole Sander (6) og Vetle (9) koser oss med hundene innendørs også. Emil liker for eksempel godt å se på tv, favorittprogrammet er detektimen med politihunden Rex. Og lurer du på om hundene får julepresang under treet, så får de det og, smiler Ole Bjørn.

Men om natten sover hundene i boden.

— Og de fryser ikke ! Hunder fungerer best når de kan følge årstemperaturene, de trives rett og slett ikke for lenge i vår innetemperatur, forklarer den spreke politibetjenten - som helst vandrer over Løvstakken og ned til sentrum med hundene når de skal på jobb.

De evige jaktmarker

Emil har cirka tre år igjen før han trolig går av med pensjon.

— Da skal Cora, som er under opplæring nå, overta. Men jeg kvitter meg ikke med Emil av den grunn. Pensjonisttilværelsen hans blir på Bønes, i uteboden sammen med Cora. Men den dagen jeg ser det går nedover, skal han få slippe. Har han levd som en helt, skal han også få dø som en helt! Da får han heller fortsette jakten på de evige jaktmarker, sier Ole Bjørn Brudvik og rusker sin bestevenn og trofaste arbeidskollega i ragget.

Rune Sævig
Rune Sævig
Rune Sævig