ERIK THOMLE

Det må være logikken i en stort anlagt pressetur torsdag ettermiddag. Alle turer skal nå arrangeres sentralt gjennom det statlige pressesenteret, hvor en mann i grønn militæruniform gang på gang lovet at det snart ville bli en tur til de steder som ble rammet under den amerikanske aggresjonen.

Plutselig jaget han alle ut i fire busser, som sto klar. En del av setene var allerede opptatt av Human Shields — menneskeskjoldene. Selveste informasjonsminister Said Shahaf ville være på stedet, lød det.

Etter en halv times kjøring nordover, ut av hovedstaden og forbi de første militæranleggene svingte bussene inn på det gigantiske fôrstoffanlegget, hvor store svermer av duer lettet fra toppen av siloene, mens hele utfluktsgruppen speidet opp etter tydelige spor av bombeskader. De var intet å se.

— Kanskje vil de vise oss hvor traumatiserte duene er blitt av nattens angrep, bemerket en nederlandsk kollega.

- Vi har ikke begynt!

Så ventet alle. Tv-kameraene dannet en sirkelformet mur omkring stedet der ministeren skulle tale. Et supporterkor av arbeidere trådte frem og ropte taktfast noe med Saddam, Saddam på arabisk - og derfor uforståelig for den vestlige presse. Men det var formodentlig positivt ment om presidenten.

En rødhåret italiensk kvinne kunne ikke holde begeistringen tilbake, og hoppet opp og ned i takt med supporterkoret.

Etter en halv time kom ministerbilen, og ut trådte Said Shahaf i vanlig feltuniform og sort barett. Bak ham slepte noen menn på enorme blomsterbuketter.

Så ble de to australske kvinnene - aldersmessig fra 68-generasjonen - hentet frem. Både foran og bak på T-skjortene deres var det plass til slagordet «Peace not War» med store bokstaver.

Det viste seg at siloene slett ikke var truffet. Derfor skulle de to Human Shields hedres med blomster.

De hadde vanskelig for å holde tårene tilbake ved ministerens mange, vennlige ord. Det samme hadde deres medskjold inne fra Bagdad.

Så fortalte ministeren at angrepet hadde kostet både drepte og sårede, men ville ikke opplyse hvor mange. Men det hadde bare gjort motstandsviljen sterkere, forsikret han ...

Ryktene svirret

Konfrontert med USAs og Englands utsagn om at angrepene ikke for alvor er begynt enda, svarte han:

— Vår reaksjon er heller ikke begynt enda.

På Bergens Tidendes spørsmål om hva reaksjonen blir, lød det kort:

— Vent og se.

Men han avviste at det blir motangrep med kjemiske eller biologiske våpen.

— Slike våpen har Irak ikke.

Tilsynelatende fikk ingen journalister i går lov å besøke de steder som ble rammet under det første angrepet. Det kan skyldes at alle raketter traff militære mål.

Men hele dagen lå Bagdads gater stort sett mennesketomme. Bare noen få biler og nesten ingen fotgjengere var å se, mens Bergens Tidendes sjåfør trosset alle regler og innvilget å arrangere en privat ettersøkning av bombemål.

Militærpostene bak sandsekkene er bemannet, men de er så få at de ikke for alvor preger bybildet. Litt senere på formiddagen våget små grupper av sivilkledde menn seg ut. Men nesten alle bar kalasjnikov-rifler, som en dyster påminning om at et blodig oppgjør kan komme mellom forskjellige befolkningsgrupper når regimet faller. På pressesenteret svirret det med rykter om at det flere steder i byen var skuddvekslinger allerede under morgenens rakettangrep, men ingen kunne bekrefte ryktene.

Til gjengjeld fikk andre journalister sjansen til å se andre fôrstoffanlegg, som heller ikke var truffet, og bare tre timer etter rakettangrepet ble det arrangert en timelang pressetur rundt i Bagdad - til stedet som også var uskadet.

Den turen gikk Bergens Tidende glipp av.

FOLKETOMT: Gatene i Bagdad var i går nesten folketomme på dagtid, med en og annen militærpost plassert bak sandsekker.<br/> FOTO: TOMASEVIC, REUTERS