"Vi kan da ikke bringe en reiseartikkel fra et sted man ikke kan reise til", fastslo nyhetssjefen hardnakket.

Jeg hadde foreslått noe så sjeldent som en reiseartikkel til Bergens Tidendes reiselivssider. Med gode argumenter; landet bugner av spennende utfluktsmål, og så er det billig.

"Rent faktisk tror jeg ikke det er umulig å få turistvisum til Irak", innvendte jeg halvt ertende. "Folk er splitter pine gale hvis de drar på ferie til Irak", sa han i tydelig affekt.

Okay-okay, jeg visste det, min gode kollega hadde rett. Ennå er Vestens travle nåtidsmenneske ikke blitt drevet på "bombeferie" eller "opplev en eksotisk invasjon"-reise for å føle seg i live. Likevel hadde min kollega mer rett enn noen av oss var klar over.

Irak er spekket med fabelaktige moskeer, eventyrlige bydeler, basarer og oldtidsminner fra menneskets første sivilisasjoner — for ikke å snakke om en gjestfri befolkning. Men landets tjenestemenn er ikke det minste imøtekommende, nærmest farlige.

Etter å ha stiftet bekjentskap med Saddam internasjonal flyplass i Bagdad sto det klart for meg at en reisende risikerer å bli plyndret allerede ved ankomsten til landet - og det av de offisielle embetsmennene.

Ved min innreise til Irak lot jeg meg gli med blant en større delegasjon EU-parlamentarikere som ble offisielt mot-tatt av høytstående irakere. Da jeg skulle reise ut, var jeg derimot alene på flyplassen og et lett bytte. Knapt var jeg kommet inn i Saddam International, før to soldater sperret veien for meg.

"Money-money-money", messet de med lav stemme. "Ha-ha, marku money", sa jeg tilbake og klemte meg forbi dem. Marku er irakisk for "ingen". Deretter skulle min bagasje og jeg scannes. En mann grep passet mitt og ropte "følg med". Jeg fulgte etter inn i et lite omkledningsrom med hauger av skitt på gulvet.

Hans hensikt var så gjennomskuelig og åpenlys at den bare kan være et uttrykk for at Saddam International er gjennomkorrupt i alle ledd og forgreninger. Han ba meg lukke døren, men visste ikke hvem han hadde fått om bord i sitt røvertokt. En halv-jøde-halv-jyde er ikke så lett å flå for penger.

I en slik situasjon er det beste forsvar et frontalt angrep. Jeg ropte så høyt at hele Saddam International kunne høre det. Hva f... foregikk det her, og om dette var hans kontor (underforstått at da var han den minste fisken i akvariet). Hvoretter jeg gikk.

Han måtte gi opp sin utpressing og ga meg passet mitt. Min håndbagasje med to computere og satellitttelefon ville sikkerhetsvaktene imidlertid beholde. De var ikke registrert, hevdet de.

Igjen avviste jeg sta og støyende. Jeg var blitt invitert til landet av regjeringen og ditten-og-datten, og jeg hadde dette offisielle arabiske brevet fra ambassaden i Damaskus. De måtte la meg gå.

Så var det passkontrollen. Utreise var umulig. Jeg hadde overskredet mitt visum. Det ville koste dyrt. En lang diskusjon endte med at jeg betalte en tiendedel av prisen for et tidagers visum. Deretter kom en ny, tydeligvis høyere flyplassautoritet og ba meg følge med, denne gang til et fint kontor med en enda høyere sjef, som snorket og sov på en sofa.

"Vi må ha noen penger", sa de uten blygsel. "Jeg betaler når jeg er kommet gjennom passkontrollen og sitter i flyet", sa jeg. "Ikke før". Deretter forklarte jeg ham at selveste Dr. Salem, presidenten for nasjonalforsamlingens komité for internasjonale og arabiske relasjoner hadde tatt imot meg med åpne armer da jeg kom, og sagt at Irak var stolt av å ha meg som gjest.

De ga opp. De kom ingen vei med meg. Mine åtte års virke blant Latin-Amerikas korrupte embetsmenn var meg en god skole. Inntil videre kan Irak derfor bare anbefales til hardcore turister under kategorien "bli-blakket-på-flyplassen-ferie".