Fredsprosessen i Midtøsten er mer enn skinndød. I beste fall befinner den seg fortsatt i respirator. Men timeglasset er i ferd med å renne ut for håpet om en varig fredsløsning mellom israelere og palestinere. Kanskje er siste frist allerede passert — uten at verdenssamfunnet er klar over det.

Observatører med mange års erfaring fra Midtøsten fremholder at israelske myndigheter nå bare venter på et mer «vellykket» palestinsk selvmordsangrep for å sette i gang en gjengjeldelsesaksjon i en slik målestokk at det kan sammenliknes med en gjenokkupering av de tilbakeleverte palestinske områdene.

Dermed er også den palestinske drømmen om en egen stat lagt død for lange tider fremover.

Separasjon

Det er allerede tatt til orde for fysisk separasjon mellom israelere og palestinere. Uavhengig av hverandre sa den nominelt upolitiske president Moshe Katsav og Sharon-regjeringens sikkerhetsminister Uzi Landau i radiointervjuer i går at det må opprettes sperresoner, enkelte steder også gjerder, mellom israelske og palestinske områder på Vestbredden og i Gaza.

Selv hauker i israelsk politikk har tidligere gått imot dette. Egentlig er dette et forslag som første gang ble fremsatt av daværende statsminister Yitzak Rabins sikkerhetsminister, Arbeiderparti-politikeren Moshe Shalal. Men Rabin ville ikke gå med på forslaget, og etter en natts tenkepause la Shalal forslaget til side.

Siden kom Oslo-prosessen som slår fast at de okkuperte områdene skal leveres tilbake. Uenigheten i avtalen fra 1993 gjelder tempoet i tilbakeleveringen og hvordan denne skal skje.

Motstander

Sterkt forenklet har fredsprosessen kjørt seg fast fordi dagens israelske statsminister Ariel Sharon er motstander av hele Oslo-avtalen. Dette har blant annet ført til at Sharon har tillatt bygging av nye jødiske bosettinger som strategiske tiltak for å skille palestinske områder på Vestbredden.

Selvsagt må begge parter ta sin rikelige del av skylden for den situasjonen som er oppstått, og spekulasjonene øker i intensitet om at situasjonen er blitt så vanskelig fordi det er så sterke personlige motsetninger mellom Yasser Arafat og Sharon.

Det var Sharon som i 1982 kastet Arafat og hans palestinske flyktninger ut av Libanon etter massakrene i flyktningleirene Shabra og Shattila. Det hevdes nå, også fra israelsk hold, at Sharon ønsker å fjerne Arafat før han lar Israel gå videre med Oslo-prosessen.

Dette er kommet frem i den senere tid. Sharon har selv uttalt at Arafat ikke lenger har noen relevans, og så sent som i går sa et av hans regjeringsmedlemmer at Arafat må fjernes.

USAs ikke-politikk

Skal man dømme etter uttalelser fra ledende politikere i USA, senest president George W. Bush og visepresident Dick Cheney, har Sharon støtte i dette synet fra USA. Dette førte til kraftig protest fra EU's utenriksministre i går, og mye tyder på at det nå må til en kraftsamling av alle fredsprosessens støttespillere for å få normalisert forholdene.

Et av de iøynefallende problemene er at USA har distansert seg så kraftig fra hele fredsprosessen, og at den amerikanske regjeringen nå tilsynelatende godtar fullt og helt alle beskrivelser og tolkninger av situasjonen som presenteres av statsminister Sharon. Observatører sier at denne distanseringen har skjedd etter 11. september i fjor, og at USA i altfor stor grad har integrert sitt syn på palestinerne i synet på verdensterrorismen. Den skal som kjent «bekjempes med alle tilgjengelige midler».

- USA forsømt seg

De samme observatører mener også at USA forsømte seg da landet ikke gikk inn og la press på partene like før årsskiftet. Da hadde det ikke vært noen palestinske aksjoner på fjorten dager.

Slik situasjonen er nå, er det tydelig at den israelske statsministeren mener at han har full ryggdekning fra USA i alt han foretar seg. Kanskje er det derfor han har sikret seg å møte president Bush dagen før sin regjeringskollega, forsvarsminister Benjamin Ben-Eliezer (Arbeiderpartiets leder). Sharon fikk det veldig travelt med å sikre seg en avtale med Bush etter at det ble kjent at Ben-Eliezer, som kan bli hans utfordrer i et kommende valg, skulle på besøk i Washington.

I mellomtiden går det de heftigste rykter om at den amerikanske Midt-Østen-utsendingen Anthony Zinni skal ha omtalt Arafat som en «mafiaboss» og Sharon som en «hyggelig kosebamse» under en middag i Det hvite hus. Selv om israelsk presse også gjengir at Zinni avviser dette, og at den angivelige middagen aldri har funnet sted, så er det noen som har interesse av å spre slike rykter ...

Det lover ikke så godt for fredsprosessen.