ERIK THOMLE

For selvfølgelig er han også en blendende rytter, som skal beundres også til hest, denne mannen som ifølge skiltet ved statuens sokkel bringer en velkomsthilsen til «alle gjester av Irak og dets store leder Saddam Hussein».

Unntatt de få som måtte komme fra den retningen blikket og rakettene peker: hovedfienden over alle fiender, Israel.

Men i motsetning til andre Saddam-statuer og bilder kan denne ikke fotograferes, for den står like innenfor betongbodene som over motorveien markerer grensen fra Jordan til Irak, og hver eneste lille bygning eller statue ved grensen regnes for strategiske mål i et land som dag for dag nærmer seg krigen.

Alt ved grensen emmer av frykten for det forestående angrepet, og alle vet at trusselen kommer fra en langt større makt enn det lille landet som Saddam-statuens blikk er rettet imot. Modne irakiske menn som har hatt mulighet til å bringe familien i sikkerhet i Jordan, venter på å komme gjennom den ofte timelange grensekontrollen for å vende tilbake til hjem og forretninger i Bagdad, fem-seks timers kjøring mot øst.

— Hvordan vurderer du risikoen for krig? spør en familiefar og gir selv svaret: - Over 100 prosent. Yankeene vil ikke lyttet til noen. Heller ikke til Europa. Bare Gud vet om jeg ser min familie igjen.

Trafikken over grensen innskrenker seg til endeløse rekker av lastebiler og noen få personbiler. Kun gamle menn har mulighet for å reise ut av Irak. Enhver mann født etter 1958 skal bli i Bagdad klar til å bli innkalt, hvis han ikke allerede er i uniform.

Alle de 300 kilometerne fra Jordans hovedstad Amman til grenseovergangen ved byen Ruveishid har sjåføren underholdt med hvor farlig det er å dra til Bagdad. Navnet hans lyder omtrent som Sahid, men både han og alle andre som sier noe om Irak og Saddam Hussein på disse kanter, ser helst ikke sitt navn gjengitt for nøyaktig.

Sahid lever av å transportere folk frem og tilbake mellom Amman og Bagdad i sin bedagelige Chevrolet firehjulstrekker.

Akkurat nå er prisen 200 dollar for den nesten 900 kilometer lange turen, og hvis det kommer frem at han kanskje er kritisk, kan han like godt gi opp å slippe over grensen neste gang.

Sahid må vite hva han snakker om. Han er palestiner med jordansk statsborgerskap, men er født og oppvokst i Irak. Han gjennomlevde hele Golfkrigen i Bagdad, og familien flyttet først til Jordan i 1995, da det ble for vanskelig å opprettholde livet under sanksjonene.

Storhetstiden til forretningen hans var under bombingen av Bagdad i 1998, da han kunne få 1000 dollar for hvert eneste sete når han hentet ambassadepersonale og nødhjelporganisasjonenes medarbeidere ut av Irak.

Nå må han nøye seg med den mer beskjedne normalprisen og håper at utlendinger allerede er begynt å forlate Bagdad, så han kan få passasjerer med tilbake igjen.

Med profesjonell interesse lytter han til den amerikanske Radio Sawa, som med enorm styrke sender til Irak og akkurat nå forteller at den amerikanske regjeringen oppfordrer alle amerikanske statsborgere til å reise hjem fra Jordan, Egypt og ikke minst Israel og Irak.

Det lover godt for returpassasjerer. Når amerikanerne vil reise, forsøker også mange andre å komme hjem.

Turen mot Irak begynner ellers ikke for godt. Rett utenfor Amman ryker han i politiets radarfelle, men klarer å prate seg fri ved å fortelle utrykningsbetjenten om sin nabo, Mahmoud, en av politiets ledere.

Med det naboskapet slipper han boten tilsvarende 450 kroner.

Til gjengjeld tømmer han restopplaget til en avisselger. De arabiskspråklige avisene er fine å dele ut på den andre siden av grensen, der nyhetsstrømmen er begrenset. Selv regimets varmeste støtter vil gjerne vite hva nabolandene mener, barer meningene ikke er for fiendtlige.

Dagens hovednyhet er en proklamasjon fra Saddam Hussein om at Bagdad vil kjempe til siste patron.

Var det forresten ikke samme mann som før Golfkrigen proklamerte at alle vestlige jagerfly ville bli skutt ned og falle som fluer fra himmelen?

Like før grensen peker Sahid inn over den flate ørkenen mot en militærforlegning.

Det er fortrinnsvis jordanske soldater.

— Men det er minst 800 amerikanere, sier han. - Vår regjering sier at det ikke er så mange, men alle kjenner tallet. De har leid stort sett alle sivile firehjulstrekkere i Jordan. Jeg ble også spurt, men jeg bryr meg ikke om at et fremmed land angriper et arabisk folk, så jeg sa nei.

Passkontrollen på jordansk side undrer seg hver gang en vesterlending drar inn i Irak nå til dags.

— Bli heller hos oss, sier han vennlig. - Det er mye tryggere.

Straks etter passeringen av Saddam Hussein på den steilende hesten kommer problemene.

Irak vil gjerne slippe inn journalister som tålmodig har ventet i måneder på et visum.

Men myndighetene vil like gjerne bestemme hva de sier eller skriver.

Det siste er vanskelig med utlendinger. Til gjengjeld setter informasjonsdepartementet så strenge regler for utenlandske mediers arbeid i landet.

Mobiltelefoner er bannlyst, til tross for at det ikke er mobilnett inne i det lukkete land.

— Men nede i sør ved Basra kan mobiltelefonene rekke over til Kuwait, og da er de umulige å kontrollere, forteller en av de ventende irakerne, som forvisser seg om at ingen andre lytter, før han avslører at han selv forsøker å smugle en mobiltelefon over grensen. Det ser ut til å lykkes..

Men også utreisekontrollen er streng, advarer han.

Alt elektronik som ikke er deklarert ved innreisen, blir konfiskert ved utreise. Det samme gjelder penger. Et krigstruet land har bruk for valuta, og ingenting er bedre enn den amerikanske.

Folk som forlater Irak, får maksimalt ta med seg 200 dollar, med mindre de kan dokumentere at de hadde pengene med inn i landet.

Det samme gjelder satellittelefoner, som blir plombert ved grensen og bare får benyttes i det regjeringskontrollerte pressesenterets bygning, hvor de skal deponeres. Til gjengjeld krever Irak 100 dollar for hver gang journalister bruker sin egen telefon.

Men hos den vennlige mannen bak skranken oppstår det et problem.

Vår satellittelefon av type Thuraya kan overhodet ikke innføres i Irak. Den kan nemlig også brukes som mobiltelefon.

Det tar mer enn 60 minutter og dobbelt så mange dollar å overbevise ham om at han ikke har forstått reglene helt klart. Han går med på å la den slippe gjennom, lovlig deklarert, så den kan komme med hjem igjen hvis krigen ikke kommer innen de ti dagene et visum i passet gir eieren rett til å være i Bagdad.

Men kommer krigen og systemet bryter sammen, ligger den i bagasjen, plombert, men klar til bruk. Nede ved grensen vil de ha annet å tenke på enn deklarasjoner når bildene på veggen og statuen borte ved innkjørselen må skiftes ut.

På kontoret henger bildene av Saddam Hussein tett. I arabisk klesdrakt, i militæruniform og i vestlige klær, både med og uten jakke - og med og uten dobbelthaker.

Men stoltheten er det tre ganger fem meter store portrettet på endeveggen inne i venterommet, hvor gjestene hensleper timer.

Presenningene på lastebilene som står i kø på grensen, skjuler lasteplanenes innhold, men maskindeler og metallrør, som stikker ut, avslører at ikke alt er spiselig. Til gjengjeld ser tollerne ut til å ha mer enn travelt med å få materiellet videre, så det kan nå frem før president Bush' frist utløper.

Oljen i 30-tonns tankbilene, som siver den andre veien, teller heller ikke alle med i de begrensete mengdene som Irak må eksportere.

— Saddam Hussein gir hvert år Jordan olje for 300 millioner dollar, Ikke til regjeringen, men til det jordanske folk. Skal vi bruke mer, får vi det til halv pris, forklarer Sahid oljetransportene og ruller på de siste dråpene i tanken bort mot en bensinstasjon på den andre siden av betongbodene. Han fyller tanken, så det spruter til alle kanter, men den bensinen som Irak ikke kan selge på verdensmarkedet, er stort sett gratis på hjemmemarkedet. Og vi har stadig 540 kilometer til Bagdad.

SADDAMS BILDE: Straks en passerer grensen inn i Irak får en øye på enorme portretter av Saddam Hussein.

FOTO: GORAN TOMASEVIC, REUTERS

TRENER FOR KRIG: Irakiske soldater trener for krig. Men blir den slik de har tenkt seg?

FOTO: GORAN TOMASEVIC, REUTERS