— Han er der oppe et sted. Både han og Taliban-lederen Mullah Omar.

Mannen fra kontoret til borgermesteren i Jalalabad peker mot nordvest der vi sitter i solnedgangen i en nyanlagt park i utkanten av den afghanske grensebyen mot Pakistan. En park bygget på et av stedene Taliban-soldater henrettet sine motstandere, eller afghanere som ikke ville innordne seg.

-Tora Bora-fjellene? Spør jeg mot fjelltoppene som forgylles av aftenrøden.

— Nei, mye nærmere. Tora Bora er ikke lenger noe tilholdssted for Taliban eller al Qaida. De er mye nærmere, sier min nye venn.

I LUFTLINJE sitter vi om lag midtveis mellom terroristenes gjemmested og grensen til Pakistan.

70 kilometer i hver retning.

Vi er i utkanten av det som på begge sider av grensen Afghanistan/Pakistan kalles stammeområdene. Et utilgjengelig område der stammehøvdinger styrer med sine private armeer. Og som er lojale mot dem som betaler best og mest. Og som kan skaffe dem moderne våpen.

Og det kan både Osama bin Laden og Mullah Omar.

— Vi vet det er kommet inn store mengder automatvåpen fra det tidligere Øst-Tyskland. Dessuten lager al Qaida og Taliban sine egne våpen der oppe. I tillegg til at de har inntekter fra opiumproduksjon og gruvedrift, og handel med vanlige forbruksvarer. Alt fra biler til cd-spillere, sier borgermesterassistenten.

— Har du telefonnummeret, er det bare å ringe og bestille. Alle har satellittelefon der oppe, legger han til med et smil.

DET ER TEMMELIG nøyaktig to måneder siden jeg hadde denne samtalen.

Så å si på dørstokken til Osama bin Laden. Et planlagt besøk til et hus som skal være bin Ladens i Kunar-provinsens hovedstad Asabad 99 km langs landeveien fra Jalalabad måtte avlyses av sikkerhetshensyn.

Situasjonen var, som den er i dag, labil. I Jalalabad gikk ingen menn med selvrespekt hjemmefra uten Kalashnikoven slengt over skulderen. Sjåføren min satte strengt forbud mot alle forsøk på fotografering:

— Jeg vil ikke ha kulehull i frontruten, sa han. Og mente det alvorlig.

JEG BLE MINNET OM møtet i Jalalabad etter arrestasjonen av Saddam Hussein. Nyhetstelegrammer tikket inn og fortalte at nå fikk amerikanerne frigjort styrker som kunne settes inn i jakten på Osama bin Laden.

Faktum er at amerikanske spesialstyrker har lett under hver busk, snudd hver stein og sandkorn fra Jalalabad til langt nord for Asabad, mot øst og vest. I et landskap der smuglerruter går på kryss og tvers, og der det ikke mangler på gjemmesteder på begge sider av grensen.

Osama bin Laden, Mullah Omar og deres menn har kunnet leke gjemsel med de omkring 350 elitesoldatene som har hovedkvarter «et sted ved Asabad».

Så langt har heller ingen fra lokalbefolkningen latt seg friste av belønningen på 25 millioner US-dollar som er satt på bin Ladens hode.

— Det er ingen i Jalalabad som støtter bin Laden eller Taliban, sier borgermesterassistenten. Uten at det virker helt overbevisende.

Tre dager etter arrestasjonen av den tidligere irakiske presidenten, modereres utsagn om forsterket jakt på bin Laden. Etterretningskilder sier at det fortsatt er så mange oppgaver som venter i Irak, ikke minst jakten på masseødeleggelsesvåpnene som amerikanerne ikke har gitt opp å finne, at det ikke kommer på tale å flytte verken soldater eller etterretningsagenter tilbake til Afghanistan i overskuelig fremtid.

ARGUMENTET ER at trass i den antatt viktige rollen Osama bin Laden har spilt, og spiller, i oppbyggingen og driften av verdens mest fryktete terrornettverk, så er han rimelig nøytralisert.

Så får heller den afghanske befolkningen sammen med internasjonale hjelpearbeidere holde hodene lavt, når raketter suser mot tilfeldige mål i Jalalabad og andre afghanske byer.

Men dette har også fått bistandsorganisasjonene til å vurdere sitt engasjement i Afghanistan. Og må bistandsorganisasjonene trekke ut sine folk på grunn av manglende sikkerhet har al Qaida og Taliban nådd et viktig mål:

For om den vanlige afghaner ikke ser resultater av frigjøringskrigen for to år siden, kan det på ny åpne for det fullstendige kaos i Afghanistan.