Eva Plesner

Flimrende som et fjernt fatamorgana dukker byen opp i horisonten, midt i det flate, ørkenaktige landskapet og tilsynelatende ut av ingenting.

På avstand likner det en forvitret klippeblokk, som en kjempe tilfeldig har kastet fra seg. Men langsomt begynner silhuetten av en by å tegne seg — den gamle festningsbyen Shibam.

Mer enn tusen år før New Yorks Manhattan så dagens lys, ble det her grunnlagt en by av leire-høyhus. Knapt 500 hus lener seg mot hverandre i opp til ti etasjers høyde, med lange rekker av smale, svarte vindushull, hvitkalkede tak og honningfargede murer som lyser i den sene ettermiddagssolen.

Nasjonalisert i ruiner

Husene er omkranset av en fem meter høy bymur med kun én port. På den halve kvadratkilometeren innenfor bor og lever 2500 innbyggere. De smale gatene i hardtrampet jord er en sann labyrint. Hit når solen kun ned i korte glimt, når den står høyest på himmelen, og fornemmelsen av å stå på bunnen av en bølgedal mens vannmassene tårner seg loddrett over en, er overveldende. Akkurat som globetrotteren Freya Stark beskrev det da hun besøkte byen i midten av 1930-årene.

Byggestilen i Shibam har ikke forandret seg på over tusen år. De gamle teknikkene er blitt overlevert gjennom generasjoner, og resultatet er en enestående arkitektur der formspråk, harmoni og lyseffekter er blitt etterstrebet av noen av det 20. århundres største arkitekter, blant andre Le Corbusier.

De siste tre-fire årtier har det imidlertid gått nedover med Shibam. Den en gang så blomstrende handelsbyen på den gamle karavaneruten fra India til Vesten gikk mer eller mindre i stå da det sosialistiske styret kom til makten i 1967. Regimet nasjonaliserte jord og eiendommer i stor stil, og mange handelsfolk og jordeiere flyktet. Det gikk hardt ut over vedlikeholdet av de gamle leirhusene og de fruktbare jordene omkring byen.

Stor skepsis

Riktig nok er 70 av de gamle husene blitt restaurert i løpet av de siste par årene, men 40 ligger i ruiner og kan ikke lenger reddes. Andre 40 er så forfalne at de er i overhengende fare for å rase sammen, og over halvparten av resten krever omfattende istandsettelse.

I 1982 kom Shibam på UNESCOs liste over Verdens kulturarv. Det ga innbyggerne håp. Men det skulle gå mer enn ti år før det skjedde noe som helst.

— Etter gjenforeningen i 1990 lovet regjeringen i Sana'a oss gang på gang at nå skulle husene settes i stand. Men de nøyde seg med å restaurere byens to palasser og bygge en ringvei rundt bymuren. Arbeidet ble utført av folk fra hovedstaden, så det ga ikke engang arbeid til oss, sier Shibams øverste sheik, Arfan Ubood Ham.

Derfor var skepsisen også stor da et felles tysk-jemenittisk prosjekt i slutten av 1990-årene presenterte enda en storstilt plan for byen. Prosjektet er administrert av det tyske Geselschaft für Technischer Zusammenarbeit (GTZ)), og visjonen er å bringe Shibam på fote økonomisk så vel som sosialt og kulturelt - med restaureringen av de gamle husene som katalysator.

Sosiale problemer

Ved å tilby å dekke minst 35 prosent av huseiernes utgifter - beløpet kan forhandles og de fattigste familiene får dekket 60 prosent eller mer - er det nå håp om å få satt prosjektet effektivt i gang. Men da GTZ i 2000 rykket inn i det gamle sultanpalasset like innenfor byporten, var det ikke én som meldte seg.

— Vi måtte erkjenne at innbyggerne ikke hadde tiltro til oss, sier dr. Mohammed al Kadri, som leder restaureringen.

GTZ bestemte seg for å sette i stand to av husene som eksempel, og samtidig begynte både sheik Arfan Ubbod Ham og imamen for den største av byens syv moskeer, Amar Ba-Obeid, å anbefale prosjektet.

Det hjalp. I februar 2002 skrev den første huseieren kontrakt, og i løpet av 14 dager fulgte ytterligere 27. Nå er det inngått 203 kontrakter. Det tilsvarer knapt halvparten av de 440 husene i byen som er beboelige.

— Flere kommer. Men noen er bosatt i utlandet og er ikke interessert. Andre nekter å være med fordi prosjektet er administrert av utlendinger, og endelig er det en del som bare ikke har råd. Shibam er en fattig by med store, sosiale problemer, sier Mohammed al Kadri.

Ut over restaureringen av husene er det en hjørnestein i GTZ-prosjektet å få jorden omkring byen dyrket opp igjen. Den har stort sett ligget brakk siden nasjonaliseringen tidlig på 70-tallet.

Ruinerte familien

Som formann for byens landbrukskooperativ er imam Amar Ba-Obeid dypt involvert i gjenoppdyrkingen.

— Sosialismen ødela mye. Da jorden ble nasjonalisert, følte ingen ansvar lenger. I gamle dager var det frukttrær og daddelpalmer i tusenvis her, men de døde nesten alle sammen fordi de ikke ble passet. Det har endret klimaet, det er blitt mye tørrere og varmere her. Men vi drømmer om å plante til igjen når vi en gang er ferdige med å reparere de gamle vanningskanalene. Vi har nettopp fått dokumentasjon for at det er den billigste og mest effektive måten å vanne på, sier imamen.

Arbeidet kompliseres av at nasjonaliseringen brakte kaos i jordeierforholdene. 15 år etter vet man stadig ikke hvem som er de rettmessige eierne av ca. 20 prosent av jorden omkring Shibam.

I 1970 ble imamens egen familie rammet av nasjonaliseringen. Faren var en velstående mann som eide både jord og eiendommer, derfor ble han kastet i fengsel, og all hans eiendom ble konfiskert.

— Da han kom ut, var han syk og knekt, og familien var ruinert, forteller Amar Ba-Obeid.

Etter farens død i 1983 reiste hele familien i eksil til Abu Dabi, og først etter gjenforeningen av Nord- og Sør-Jemen i 1990 kom de hjem igjen. Siden har de fått gårdene sine tilbake, men både bygninger og jorder var misligholdt.

13 kroner kvadraten

GTZ-prosjektets økonomisjef, Khaled Gashan, forteller at Shibam er et av de stedene i Sør-Jemen som ble hardest rammet av nasjonaliseringen:

— Jeg har sett bilder av jordeiere som ble bundet til esler og slept til døde gjennom Shibams gater. Hundrevis av forretningsfolk og jordeiere måtte flykte, sier han.

Som økonomisjef legger Khaled Gashan ikke skjul på at prosjektets midler er små. Men han er stolt over hvor mye huseierne får utrettet for pengene. Gjennomsnittlig investerer de ikke mer enn ca. 1200 amerikanske dollar, og det inngås kontrakter på helt ned til 200 dollar.

— Men selv for beskjedne beløp kan det utrettes mye, sier han og forklarer at det i gjennomsnitt koster 387 jemenittiske rials pr. kvadratmeter å restaurere et hus. Det tilsvarer ca. 13 kroner.

Det er Jemens Sosiale Utviklingsfond (SFD) som betaler selve restaureringen. Fondet, som er finansiert av bl.a. Verdensbanken, bidrar med 150.000 amerikanske dollar i året. Administrasjon og lønninger, samt den vitenskapelige registreringen som ligger til grunn for restaureringen av hvert enkelt hus, står tyskerne for.

— Uten dem ville minst en tredjedel av alle pengene forsvinne i korrupsjon og dårlig administrasjon, sier Mohammed al Kadri, som leder restaureringen.

Et viktig element i prosjektet er å sikre videreføringen av de gamle håndverkstradisjonene. De er blitt overlevert fra generasjon til generasjon gjennom mer enn 1000 år, og etter at det er blitt fart i byggearbeidet, er en rekke nye lærlinger begynt hos de gamle mestrene.

Kvinner hjelpes

Byggematerialet er leire iblandet hakkede palmeblad og strå. Flate byggesteiner blir støpt i treformer. Bedre byggemateriale finnes ikke. Murene er opp mot en meter tykke ved fundamentet, og holder heten ute om sommeren når temperaturen sniker seg opp omkring 50 grader. Om vinteren holdes kulden ute.

Første etasje i husene er tradisjonelt forbeholdt sauer og geiter. Dem finnes det nesten 800 av i Shibam, og om dagen går de fritt rundt i byens gater. Møkk fra dyrene representerer en stor helsefare.

— Vi har bygget to store staller like utenfor bymuren, men ingen vil bruke dem fordi de er redde for at dyrene blir stjålet, sier Mohammed al Kadri.

I motsetning til de tidligere tiltak som var styrt fra hovedstaden, har GTZ-prosjektet klart å skape lokale arbeidsplasser. Det har skapt respekt. Arbeidsledigheten i Shibam er høy, og de fleste lever av å drive en litt handel og har kanskje et lite stykke jord utenfor bymuren.

Undertrykkelsen av kvinnene i det sterkt konservative lille samfunnet er med på å holde familiene fast i fattigdom. De færreste har fått lov til å gå mer enn to-tre år på skole, og det er utenkelig for en kvinne å forlate hjemmet hver dag for å gå på jobb. Den grunnleggende innstillingen er at kvinner skal forsørges av sine menn, og at deres arbeidsplass er i hjemmet og på markene.

I 2003 åpnede GTZ et verksted hvor kvinnene kan ta frisør- og sykurs. De som aldri har gått på skole - og det er de fleste av de eldre - kan dessuten lære å lese og skrive.

Prosjektet støtter også de unge jentene fra byen som gjerne vil fortsette med videregående skole etter grunnskolen. De kan bl.a. få skolepenger og transport betalt.

Ny verden

For Fatima al Hayam, som er ca. 50 år, har lesekurset åpnet en helt ny verden.

— I starten lo alle venninnene av meg. «Du lærer aldri å lese, du er altfor gammel og dum», sa de. Men jeg brydde meg ikke om det. Etter at mannen min døde, ble det tvingende nødvendig for meg å kunne lese. Hvordan skal jeg ellers holde øye med ungene sine karakterbøker? sier hun og ler.

Fatima al Hayam er nå i gang med sykurset og har planer om å starte et lite verksted der hun syr barneklær.

Ved utgangen av 2006 trekker GTZ seg etter planen ut av Shibam og overlater administrasjonen av prosjektet til de jemenittiske myndighetene.

<b>HELSEFARLIG: </b>Sauer og geiter representerer en helserisiko i Shibam, men dyrene har alltid vært der og eierne er redd de skal bli stjålet hvis de bruker fjøsene utenfor bymuren.<br/>FOTO: FLEMMING WEISS ANDERSEN
<b>PRAKTBY: </b>Den gamle festningsbyen Shibam er over 1000 år gammel, og de spesielle byggeteknikkene som er brukt til høyhusene har gått i arv fra generasjon til generasjon. Byen lå nærmest i ruiner etter sosialistenes nasjonalisering på 70-tallet, men nå er omfattende gjenoppbygging i gang - på de fleste plan.<br/>FOTO: FLEMMING WEISS ANDERSEN