I tillegg ville Demokratene beholdt flertall blant guvernørene, kanskje styrket det, uten at det har betydning for maktbalansen mellom Det hvite hus og Kongressen.

DET ER ET «stort» midtveisvalg. I tillegg til alle de 435 medlemmene av Representantenes hus skal det velges 33 senatorer og 36 guvernører. Dessuten skal det velges medlemmer av delstatsforsamlingene og folkevalgte medlemmene av guvernørenes administrasjon.

Men først og fremst er det Kongressvalget som er interessant. Utfallet kan i høyeste grad påvirke styringsmulighetene til president George W. Bush. Blir resultatet slik meningsmålingene viser, må han kanskje de to siste årene av presidentperioden styre med knappest mulig flertall både i Senatet og Representantenes hus, eller med flertall mot seg.

Det gir få muligheter til å drive rendyrket partipolitikk. Presidenten blir såkalt «lame duck». Langvarige forhandlinger kan bidra til at presidenten bare delvis får vedtatt sakene han ønsker, som oftest mer farget av kompromisser enn det presidenten ønsker.

Nå er det mer vanlig enn uvanlig at partiet som har presidenten, mister representasjon i Kongressen i midtveisvalget, ikke minst om presidenten sitter i to perioder. Slik som Bush.

REPUBLIKANERNE HAR HATT flertall i Kongressen siden 1994. Etter politisk målestokk i USA er det lang tid.

Foran årets valg har Republikanerne et flertall på ti senatorer, mens det i Representantenes hus er 230 republikanere og 201 demokrater. Tre plasser er ledige og en representant er uavhengig.

Skal Demokratene ta tilbake «Huset», må de vinne 16 plasser. I dag ligger de an til å gjøre rent bord.

Skandaler som Foley-saken, kongressmedlemmet som måtte trekke seg etter at han innrømmet å ha «grisepratet» på internett med mindreårige bud i Kongressen, kan medvirke til endringer. Uavhengig av politiske saker. Valget til Representantenes hus skjer i mindre kretser, delstatene sender representanter til Kongressen i henhold til innbyggertallet. Det betyr at California og New York sender langt flere representanter enn for eksempel Vermont.

SENATSVALGET kan bli en katastrofe for republikanerne, også der kan flertallet gå tapt.

Rasmussen Reports, meningsmålingsinstituttet som var mest treffsikker foran presidentvalget for to år siden, har anslått at stillingen er 49-49. Utfallet i tre delstater — New Jersey, Missouri og Tennessee - avgjør sammensetningen.

Selvsagt hefter det usikkerhet ved en slik analyse, og Rasmussen Reports peker på at den «sikre» fordelingen er 43 til Demokratene og 48 til Republikanerne. Hillary Clinton har en så solid ledelse i New York at hun sikkert blir gjenvalgt, noe som vil utløse spekulasjoner om når hun erklærer sitt kandidatur til presidentvalget om to år. Joe Liebermann, Al Gores visepresidentkandidat for seks år siden, ble kastet som Demokratenes kandidat i hjemstaten Connecticut, men stiller som uavhengig. Med stor sikkerhet blir han valgt foran den foretrukne kandidaten. Noen innflytelse på maktforholdet i Senatet får det ikke. Som de fleste uavhengige, slutter han seg til Demokratene i avgjørende voteringer.

TILLITEN TIL både presidenten og Kongressen er på bunn hos velgerne. Bare fire av ti velgere gir i den siste meningsmålingen til Washington Post og fjernsynsselskapet ABC Bush godkjent karakter.

Det er en måling som viser at krigen i Irak, verdispørsmål og presidentens lederskap antakelig er sakene som veier tyngst når velgerne bestemmer seg. De kristne konservative, som spilte en så avgjørende rolle for to år siden, har ikke lenger samme innflytelse, men er fortsatt å regne med. Som i Florida, der de fikk tvunget igjennom, tross sterke advarsler fra president Bush og utgående Florida-guvernør Jeb Bush, at Katherine Harris - kvinnen som sørget for at George W. Bush vant Florida i 2000, ble senatskandidat. Meningsmålinger viser at hun vil tape med glans mot en demokratisk senator som av store deler av sine egne karakteriseres som udugelig.

Den politiske motvinden Bush og det republikanske partiet nå befinner seg i, har ført til at mange politikere distanserer seg fra presidenten. De oppfatter det ikke som noen fordel å ha fått klapp på skulderen fra presidenten.

California-guvernør Arnold Schwarzenegger, tidligere muskelmann og actionhelt, har tatt mål av seg til nye fire år. Han har distansert seg kraftig fra presidentens Irak-politikk og understreket at han vil føre en streng miljøpolitikk med kraftig reduksjon av utslipp av klimagasser.

To tidligere republikanske guvernøer i California er blitt presidenter. Kanskje har Schwarzenegger en drøm om at en grunnlovsendring, som riktig nok tar minst syv år, en gang i fremtiden skal kunne føre ham, som ikke USA-født, til Det hvite hus. For førstedame står vel egentlig i stil med ambisjonene til konen Maria Shriver - tredjegenerasjons Kennedy som hun er.