Lokale og utenlandske investeringer strømmer inn, det bygges og restaureres skoler og sykehus, en flyplass er på vei, et stort teater er under oppføring, hovedbiblioteket er i ferd med å bli grundig restaurert, og i nær fremtid vil alle gymnasene i byen ha adgang til internett, forteller Jamil Khader, minister for regionale anliggender i den ene av de to kurdiske regjeringene. Den ble dannet av Kurdistans patriotiske union, PUK, og har sitt hovedsete i Sulaimaniya.

Den andre regjeringen består av Kurdistans demokratiske parti og regjerer lenger mot vest, i Arbil og Dahouk. I 1990-årene var det flere væpnete sammenstøt mellom de to politiske gruppene, men nå synes rivaliseringen falt til ro av hensyn til et felles mål, nemlig størst mulig selvstyre.

Bestrider selvstendighet

I den midlertidige irakiske grunnloven understrekes Iraks føderative status, og kurdiske politikere mener med dette å ha fått garanti for at man kan bevare et omfattende selvstyre. Den offisielle holdningen er at området skal forbli en del av Irak.

— I det nye Irak behøver kurderne ikke lenger føle seg som annenklasseborgere. Vi ser vår fremtid i et forent, føderalt Irak. Forholdene for selvstendighet er ikke til stede, verken geografisk, politisk eller økonomisk, sier ministeren Jamil Khader.

— Vi vil ikke blande oss inn i andre regioners affærer, og vi forventer at de heller ikke blander seg i våre. Jeg tror ikke at det blir noe problem. Også shiamuslimene opplevde mange katastrofer under Saddam Hussein, og jeg tror ikke at de ønsker et nytt autoritært regime, konstaterer han.

Presentert for at praktisk talt alle de Bergens Tidende intervjuet i Sulaimaniya har talt varmt for et selvstendig Kurdistan - på sikt omfattende også de kurdiske områdene i Tyrkia, Syria og Iran - benekter Jamil Khader at det skal være flertallets ønske.

Sinte på araberne

Men mange observatører ser PUKs og KDPs forsonlige linje som en taktisk manøver.

— Det er en taktikk for å unngå å vekke for mye oppstyr i Irak og omverdenen, sier Twana Osman, redaktør i den uavhengige ukeavisen Hawati i Sulaimaniya.

— Grunnloven er et skritt mot uavhengighet, et forsøk på å trekke en juridisk sirkel rundt et fremtidig Kurdistan. Politikerne innser at den nåværende balansen i Irak ikke tåler mer enn en føderativ status, men den situasjonen vil ikke vare evig. Folk her tror ikke lenger på en sameksistens mellom kurdere og arabere, poengterer han.

Twana Osman er som mange andre kurdere irritert over at shiamuslimenes religiøse autoriteter bare nølende aksepterte de mer vidtgående aspektene av den midlertidige forfatningen - fremfor alt en passus som gir et befolkningsflertall på to tredeler i tre irakiske distrikter (les: de tre kurdiske) mulighet for å blokkere en endelig forfatning når denne etter planen er skrevet neste år og sendes til folkeavstemning.

— Vi trodde at Saddam var vår felles fiende, og at araberne ville ha respekt for vårt ønske om selvstyre. Men det har vist seg at mange arabiske grupper ikke kan skaffe seg den grad av uavhengighet som vi allerede har oppnådd, sier redaktøren.

Spent i Kirkuk

Spenningene bobler under overflaten, særlig i det oljerike Kirkuk. Det er en by som kurderne ser som sin hovedstad («vårt Jerusalem», som mange kaller det), men som også arabere og turkmenere gjør krav på. Alle tre etniske grupper hevder å utgjøre befolkningsflertallet i en by som under Saddam ble «arabisert», men i dag blir forsøkt «re-kurdifisert» av kurderne og «re-turkmenisert» av turkmenerne.

— Kirkuk kan eksplodere når det skal være, og utvikle seg til en væpnet konflikt, mener Twana Osman.