INGEBORG ELIASSENANDERS MINGE (foto)

— Det er selvfølgelig mulig å utføre forbrytelser mot menneskeheten på en høflig måte. Men rett er det ikke, sier Yigal Bronner, 36 år, far til to - og nettopp ute av militært fengsel for nekting.

Det er seint på kveld rekkehuset sør for Jerusalem. Bare naboens skjødehund gir ennå høylydt beskjed om hvem som eier området. Hos familien Bronner/Spharim er lekene parkert og ungene i seng. Galila Spharim lager te.

For ikke lenge siden fikk hun mannen sin hjem. I 28 dager satt han fengslet for å ha nektet å tjenestegjøre i de okkuperte palestinske områdene. Yigal Bronner, som til daglig underviser i det utdødde språket sanskrit ved Universitetet i Tel Aviv, er en av initiativtakerne til bevegelsen «Mot til å nekte».

Et radikalt skritt

«Vi vil ikke fortsette å kjempe utenfor grensene fra 1967 for å dominere, fortrenge, sulte og ydmyke et helt folk. Vi vil fortsette å tjene den israelske hæren på alle slags oppdrag som tjener forsvaret av Israel. Okkupasjon og undertrykking tjener ikke dette målet - og vi vil ikke ta del i det», heter det i oppropet.

— Vi var 50 personer som lanserte listen. Etter en uke var vi 100. Nå er vi over 500, sier Bronner.

Aksjonen førte til en opphetet debatt i Israel, der militærtjeneste er obligatorisk for både kvinner og menn. Og store aldersgrupper av menn er pålagt å tjenestegjøre en måned i året. Det gjør de aller fleste uten å protestere.

— Jeg har ingen venner som støtter okkupasjonen. Men å nekte militæret er likevel et radikalt skritt. Militæret er tabu å diskutere i Israel; det er liksom hellig og hevet over politikk. Som min nærmeste sjef i hæren sa: Ikke ta med deg samvittigheten din hit.

«Ydmykende forhold»

Aksjonen bidro også til mer håndfast respons fra myndighetene, mener han.

— Til for to år siden prøvde hæren å fornekte at det fantes militærnektere. De overså folk eller laget praktiske alternativer. Men dette endret seg da Ariel Sharon kom til makten - og enda mer med oppropet vårt. Da kunne de ikke fornekte oss lenger. I stedet begynte de å tiltale oss og dømme oss til 28 eller 35 dagers fengsel, sier Bronner.

Like før nyttår avviste høyesterett en appell fra åtte reservister fra «Mot til å nekte»-listen. Selektiv samvittighetsnekt kan ikke anerkjennes, slo retten fast:

«Folkehæren står i fare for å bli en hær av enheter som alle opptrer i forhold til sin egen, særskilte samvittighet.»

I går var det motstand mot å tjenestegjøre i Libanon, skriver høyesterett. «I dag er det mostand mot å tjenestegjøre på Vestbredden. I morgen vil det være motstand mot å evakuere bosettinger».

Dermed må de åtte reservistene i fengsel, i likhet med Yigal Bronner. Han tilbrakte 12 av sine 28 dager i et ikke-militært fengsel under det han betegner som ydmykende forhold, før han ble overført til militærfengselet «Nummer 4».

Adoptert av Amnesty

I dette fengselet utenfor Netanya, satt også en annen, langt yngre fange.

20 år gamle Jonathan Ben-Artzi er nevø av Israels utenriksminister Benjamin Netanyahu. Han skulle ha studert fysikk ved universitetet. Men Ben-Artzi er totalnekter og adoptert av Amnesty International som samvittighetsfange. I desember sonet han sin sjette dom. Ferdig med den, ville han ha sittet 161 dager i fengsel for sin overbevisning.

Foreldrene står på farten til å besøke yngstesønnen. Lærer- og professor-ekteparet Ofra og Matania Ben-Artzi slåss for Jonathans rett til å nekte militærtjeneste.

— Vi er ikke politiske mennesker. Det er omstendighetene som har brakt oss inn i dette, sier Matania Ben-Artzi. Israel har undertegnet de internasjonale avtalene som gjør dette til en menneskerett, påpeker han mens han blar og blar i permen med menneskerettserklæringer og konvensjoner. - Men praksis er noe annet.

Far i huset er koplingen til Netanyahu-familien: Søsteren hans er gift med den tidligere statsministeren fra Likud-partiet, som utfordrer Ariel Sharon fra høyre. Før satt de alle og spilte sjakk i stua hos Ben-Artzi-familien. Den gangen var Matania Ben-Artzi sikker på at han kunne omvende svogeren til å bli kommunist, sier han med et skjevt smil. - Men nå vet alle hvor vi har hverandre. Vi er enige om å være uenige.

Avler opprørere

Jonathan har vært pasifist så lenge foreldrene kan huske. - Han ville ikke ta karatetimer engang, forteller de. Selv har de begge tjenestegjort i hæren.

Matania Ben-Artzi viser fram bilder av seg selv, tatt av hærens fotograf, den gang de framstilte ham som «eksempel-soldat» i soldatbladet.

— I februar 1968 var jeg med og innførte det første portforbudet i Nablus. Vi soldater var bare med Shin Bet, de hemmelige tjenestene. De hadde lister over folk de ville arrestere. Det var som en pogrom: De tvang menn, kvinner og barn ut i kulda, og tok mennene vekk mens kvinner og barn gråt. Mange år senere var disse barna lederne i den første intifadaen. Man trenger ikke å være militær ekspert for å se denne sammenhengen, sier Ben-Artzi.

Da Jonathan Ben-Artzi hadde sonet sin fjerde dom og sto foran retten igjen, fikk han ikke lov til å snakke, skriver Amnesty. Men det han hadde forberedt, var dette: «Ifølge Amnesty International er over 50 barn under 12 år blitt drept av den israelske hæren bare de sju første månedene i 2002. Dere har ikke dømt en eneste person for disse forbrytelsene. Men dere dømmer meg for femte gang, bare fordi jeg nekter å delta i slike aktiviteter».

Yigal Bronner s nærmeste sjef i hæren

HJEMME IGJEN: Galila Spharim er glad for at ektemannen Yigal Bonner er hjemme fra fengselet der han satt i 28 dager for å ha nektet å tjenestegjøre i de okkuperte palestinske områdene. Mange unge i Israel velger å gjøre det samme som Bonner.