Følelsen av å ha tapt krigen siger inn over den israelske opinion. Og mens fredsavtalen ser ut til å holde, har nye kriger brutt ut i Israel — det er en krig der alle er mot alle for å fordele ansvaret for mangelen på suksess.

Israels statsminister Ehud Olmerts og USAs president George Bushs seierstaler blir møtt med stigende vantro:

Målet for krigen var å knuse Hizbollah, og forhindre dem i å skade Israel.

Men i løpet tre uker klarte Hizbollah å avfyre 4000 raketter inn over Israel. De kunne bare stoppes av en fredsavtale.

Hizbollah-leder Hassan Nasrallas krigere er fremdeles mange nok og har våpen nok til å sende mange flere raketter for å ramme regionens stormakt.

De to kidnappede israelske soldatene er ennå ikke løslatt. Det var i vrede over deres skjebne statsminister Ehud Olmert startet krigen.

Hizbollah har styrket sin rolle som den sterkeste fraksjonen i Libanon. Det er også en stor seier for Syria og Iran - Israels andre erkefiender .

Den folkelige støtten til Hizbollah stiger. I går annonserte organisasjonen at den vil betale husleie og nye møbler til 15.000 libanesiske ofre etter krigen.

Urealistiske forventninger

Mange ser nå at Ehud Olmert skapte urealistiske forventninger. Ifølge de siste meningsmålingene trodde bare 20 prosent at landet kunne vinne mot Hizbollah.

Folk er misfornøyde og frustrerte. Israelske aviser fylles av spådommer om at landet har mer ødeleggelse, mer fanatisme, vold og hat i vente.

Landet godtok fredsavtalen fordi en sterk internasjonal styrke, sammen med Libanons egen hær, skal settes inn for å overta avvæpningen av Hizbollah. Det gjenstår å se hvor sterk denne internasjonale styrken blir, og om den virkelig er villig til å avvæpne Hizbollah.

I går gjorde i hvert fall den libanesiske regjeringshæren det klart at den ikke vil følge opp.

— Libanons hær vil ikke avvæpne Hizbollah, noe Israel selv ikke greide å gjøre. Hærens rolle er å beskytte motstandskjempernes og folkets sikkerhet og å trygge motstandsbevegelsens seier, sa forsvarsminister Elias Murr .

Kollaps for USAs politikk

I Damaskus sitter Syrias president Bashar Assad og utbasunerer at USAs ambisjoner for Midtøsten har kollapset, og at Israel aldri har ønsket fred for regionen.

For krigen har ikke først og fremst vært et oppgjør mellom Israel og Libanon, men i enda sterkere grad mellom Israel og Iran, og kanskje like mye mellom USA og Iran.

For Iran er Hizbollahs innsats i Libanon et fremragende eksempel på den islamske motstandskraften i regionen. Det gjør situasjonen enda mer kritisk for Israel og enda vanskeligere å sikre fremtidig sikkerhet.

Israel skulle demonstrere sin militære uovervinnelighet, men har fått en leksjon i krigføring mot geriljabevegelser, som USA har fått oppleve i Afghanistan og Irak.

Israel har atomvåpen, et militærbudsjett på åtte milliarder dollar, har det siste i militærteknologi direkte fra USA, over 500.000 soldater, og mer enn 600 kampfly. Men de klarte ikke nedkjempe en milits med 5000 mann og enkle raketter.

Ikke uovervinnelig

Mens den israelske selvtillit lider, har mange i den arabisk-muslimske verden oppdaget at Israel, ja selv USA, likevel ikke er uovervinnelig. Terror og geriljakrig kan bringe stormaktene i kne.

Søndag trykket liberale Haaretz blant annet et innlegg av sin egen pasifistisk orienterte kommentator Gideon Levys: «Den dårlige og forutsigbare nyhet er at Israel har tapt denne krigen. Den gode og overraskende nyheten er at denne enorme feiltakelsen kan være begynnelsen til bedre tider. For kanskje kan denne krigen få flere israelere til å spørre seg selv hva det er verdt å drepe og bli drept for».

Statsminister Ehud Olmert har lovet intern granskning på alle nivåer, men knapt noen tror det kan redde hans videre karriere i statsministerstolen.