De første dagene virket det som en dårlig film — vanvittig og uvirkelig. Nå er det klart at den fiktive virkeligheten som har dominert USA de siste tjue årene - blodige filmer, kynisk humor, meningsløst fjernsyn - er blitt byttet ut med en blodig, stinkende virkelighet. Brann- og politimenn med ekte mot og styrke har tatt helterollen fra dem som imiterer mot og styrke: Hollywoods bortskjemte skuespillere og sportverdenens feterte milliardærer.

Det blir ikke lenger ledd rått av dem som snakker om "meningen med livet" og "Guds vilje". Folk flokker til kirker mens teatrene på Broadway må lukke ned forestillinger. Fornøyelsesparker står nesten tomme, ferieparadis i Karibien og Hawaii melder om turistkrise.

Om noen måneder vil nok amerikanerne vende tilbake til sine actionfilmer og Disney-parker. Men det vil være med vissheten om at det kan være livsfarlig å sperre virkeligheten ute.

Søvngjengere

— Vi har gått i søvne i tretti år, sier Tommy Courson og knytter neven. Han er brannmann fra Dallas, Texas.

Sammen med fem kamerater har han kommet til New York for å avløse sine kolleger, slik at de kan være til stede i begravelsene. Vi treffer dem ved de forvridde ruinene som en gang var World Trade Center - Ground Zero kalles det i pressen men her nede, i virkeligheten, kalles det bare "ruinene".

— Dette er en fantastisk sjanse vi nå har. Jeg har alltid misunt krigsgenerasjonen, fordi de hadde en virkelig utfordring. Nå har vi en slik utfordring, eller kanskje en enda større utfordring. Vi har skjønt at verden er en liten landsby der alle er avhengige av hverandre. Og nå har vi en sjanse til å lede resten av verden i riktig retning.

Før og etter

Alt vil være annerledes etter dette, har vært mantraet. Men hva betyr det egentlig?

Siden terroraksjonen for snart to uker siden har vi mange ganger hørt folk si at de føler seg skyldbetynget hvis de ler eller har det morsomt. I en diskusjonsgruppe på CNN spurte programleder Jeff Goldblatt på CNN et panel av eksperter når det er ok å le igjen. Ingen visste svaret.

— Før eller siden må livet gå videre. Vi kan ikke sitte hjemme og grine i all evighet. økonomien krever at vi kommer oss ut, at vi ikke lar oss knekke, sier ekteparet Donna og Jimmy Rogers fra Staten Island, som står og betrakter «ruinene».

— Dette vil føre til en ny form for patriotisme og samhold. Det var sårt trengt i USA. Men det var selvsagt synd at en slik hendelse måtte til for at vi skulle skjønne det, sier Jimmy.

Ironiens død

Time Magazine annonserer denne uken at dette er "slutten på ironiens tidsalder":

"I ironiens tidsalder ble ikke selv de alvorligste ting tatt alvorlig. Film og fjernsyn antydet gjennom sine fremstillinger at ikke engang døden var virkelig. Hvis noen tvilte på virkeligheten før forrige tirsdag, gjør man ikke den feilen en gang til", skriver Time.

Ironistene har fått sin del av skylden for terroristangrepet, fordi de blir beskyldt for å ha fjernet det amerikanske folk fra virkeligheten. Forfatteren Neal Gabler skrev om dette fenomenet i boken "Life the Movie", der han stilte spørsmålet "har underholdning overtatt virkeligheten?"

Nå skal ironien byttes ut med oppriktighet, apatien med besluttsomhet. Mange har trukket sammenligninger til samholdet og storsinnet under annen verdenskrig og Pearl Harbor. Folk åpner dører for hverandre og gir penger til de fattige. Store firma donerer så det svir; til og med de notorisk hardhjertede forsikringsselskapene har vist medmenneskelighet.

Men vil denne ånden vare ved? Det er umulig å forutsi akkurat hvilket Amerika som vil stige opp av asken. økonomisk krise og en langvarig blodig krig kan på lang sikt føre landet ut i en smertefull tid som minner mer om Vietnam-perioden enn de lyse, patriotiske etterkrigsårene. Det eneste som er sikkert i dette postapokalyptiske USA er den nye frykten, og den nye vissheten om at virkeligheten ikke har noe med underholdning å gjøre.

VIRKELIG SMERTE: Ved ruinene av World Trade Towers står en religiøs gruppe i intens bønn for de tusenvis av ofrene som fortsatt ligger begravet under de sammenraste tårnene.
FOTO: FRED IVAR KLEMETSEN