MARINA TOFTING

Washington DC

Da president Bush fikk høre at avisen Washington Post hadde fått fortrolig informasjon fra kongressrepresentanter om at USA risikerer nye terrorangrep, ble han rasende på de folkevalgte og kom med en sterk irettesettelse.

— De risikerer å sette amerikanske soldaters liv på spill, hevdet presidenten, og reduserte mottakerne av gradert informasjon til åtte nøkkelpersoner i Kongressen og Senatet.

Ordene fra presidenten falt ikke i god jord på Capitol Hill. Politikerne minnet Bush om at USA var et demokrati, ikke et monarki.

Den republikanske senatoren Chuck Hagel, som sitter i utenrikskomiteen, sa at den slags ytringer fra presidenten virker splittende. Demokraten Carl Levin, som sitter i forsvarskomiteen i Senatet, er bekymret fordi de ikke fikk nødvendige opplysninger til å fatte vedtak.

President Bush lempet på restriksjonene onsdag, slik at forsvars- og utenrikskomiteen nå likevel får hemmelig informasjon.

Sensur av bin Laden

På samme tid som presidenten åpnet litt av informasjonsflommen igjen, ringte hans sikkerhetsrådgiver Condolezza Rice til de store fjernsynstasjonene i USA. Hun ba dem innstendig om å ikke sende uredigerte forhåndslagde meldinger fra Osama bin Laden, og viste til et innslag som gikk på lufta like etter det første angrepet.

Rice hevder at de kan inneholde kodete meldinger til bin Ladens allierte om å starte nye angrep, at meldinger fra han kan inspirerer tilhengerne hans, og at de kan skremme amerikanere.

Svaret Rice fikk fra lederne i tv-stasjonene må etter hennes oppfatning være tilfredsstillende. CNN sendte ut en erklæring om at selskapet vil unngå å sende meldinger som kan hjelpe terrorister. Og alle de andre store selskapene, ABC, CBS og NBC, sa unisont at heretter ville de se båndet før de sender det på lufta. Hvordan de skal kunne avgjøre om det er kodete meldinger på båndet, sier de ingenting om.

Passe munnen

Presidentens talsmann Ari Fleischer har flere ganger den siste måneden forsøkt å kontrollere mediene. Da han ble bedt om å kommentere en satirikers utsagn i et fjernsynsprogram, Politisk ukorrekt, om at det er en feig handling å sende raketter på lang avstand, sa Fleischer at amerikanere nå «må passe på hva de sier, og hva de gjør».

En kommentar som talsmannen siden angret, og i avskriften fra Fleichers pressekonferanse er den første delen av setningen tatt bort.

Ari Fleischer har gjort seg bort flere ganger i det siste, særlig da han dagen etter angrepene leverte en løgn om at presidentens fly var truet. Den usanne historien var et ledd i å minke inntrykket som hadde dannet seg om at Bush ikke turte å vende tilbake til Washington den 11. september.

Det er en nervøs stemning i hele USA for tiden, en stemning som blir forsterket og spredt videre av massemediene. En fri og uavhengig pressedekning synest vanskelig når journalistene og deres familier også er truet.

Og en rettferdig behandling av bin Laden er ikke lett å etterstrebe for reportere, særlig også fordi lesere og lyttere ikke er særlig mottagelige for opplysninger og argumenter som ikke er patriotiske.

Det har journalistene Tom Guthing i The Texas City Sun og Dan Guthrie fra The Grant Pass fått merke. Begge skrev kritiske kommentarer til at presidenten ikke straks reiste til Det hvite hus den 11. september, og tok styring av landet derfra.

Leserne raste mot avisene, som beklaget overfor leserne, og journalistene måtte gå fra jobbene sine.

Bleie på hodet

Den konservative spaltisten Ann Coulter, som har bygget sin karriere på å kritisere Bill Clinton, har ikke lenger noen avtale med nettutgaven til National Review.

Hun skrev at man burde «invadere landene deres, drepe lederne og omvende dem til kristendommen».

Likevel så kan man stadig støte på hennes kommentarer på ulike steder i den konservative pressen. Andre som har vært uheldige med sine kommentarer den siste måneden er kongressrepresentanten John Cooksey.

Han oppfordret sikkerhetskontrollører om å «sjekke alle dem som har en bleie på hodet». Han har siden angret dypt, særlig etter at en sikh ble drept i Arizona.

Medieorganisasjonene synest å være i samme båt som USAs militære for tiden. En gruppe journalister fra 17 redaksjoner ble på forhånd tatt ut til å dekke militæroperasjonene fra amerikanske hangarskip. Fredag fikk de beskjed å om dra, uten at noen av deres nyhetsorganisasjoner meldte fra om at angrepene var nær forestående. Fra Pentagon sies det at mediebedriftene opptrer ansvarlig.

ý Uansett hva som skjer så er dette en meget vanskelig krig å dekke, sier nestlederen i utenriksredaksjonen i Washington Post, Phil Bennet. Selv med mer avanserte hjelpemidler enn noen gang i en krig, så det er en prøvelse å formidle fra en konflikt der fienden skuler seg i huler og i «celler» i over 50 land, mener han.

Redaktører i de største avisene i USA har også uttrykt frykt for at den politiske administrasjonen skal legge et tett lokk på informasjonen. De husker hvor vanskelig det var da nåværende visepresident Dick Cheney var forsvarsminister under Golfkrigen. Og de uttrykker bekymring over å være et ledd i en propagandakrig, samtidig som de helt klart er patriotiske.

Sensur av radiostasjon

Radiostasjonen Voice of America som sender programmer til Afghanistan er også blitt utsatt for press. Stasjonen er finansiert med statlige midler, og det gjør at folkevalgte og byråkrater tror de kan redigere sendingene.

Et meget sjeldent intervju med den talibanske lederen Mullah Mohammad Omar, med et svar på kravene fra president Bush ble forsøkt stanset av ledelsen i utenriksdepartementet. Etter protester fra redaksjonen, der de pekte på at troverdighet og ikke propaganda var deres styrke, ble intervjuet til slutt sendt.

Flere ukemagasiner ser det nå som sin oppgave å passe på dem som ikke følger hovedstrømmen i sine ytringer. Det liberale bladet New Republic har etablert en «idiotiovervåking» på sin nettside, der de inviterer leserne til å sende inn bidrag de mener er tåpelige.

Det mer konservative magasinet Weekley Standard utsteder nå et «Susan Sontag sertifikat» til intellektuelle som redaktørene mener kommer med åndsforlatte kommentarer. Forfatteren og filosofen Sontag skrev i bladet New Yorker at angrepene ikke var rettet mot den amerikanske friheten, men mot en selvbestaltet supermakt.

«Og om det er noen som er feige så er det ikke selvmordsflygerne, men amerikanske piloter som slipper bomber fra luften ý og som ikke selv utsetter seg for fare».

Ler av flykapring

Det er overveldende oppslutning omkring gjengjeldelsesaksjonene som presidenten har iverksatt. På meningsmålinger skårer Bush opptil 94 prosent.

Noen få kritiske røster er det, særlig i fredsbevegelsen. Men det er ingen som uttrykker sympati for terroristene, bare noen intellektuelle og forfattere, som Alice Walker, er redde for militære overreaksjoner. Hvorfor «de hater oss» blir omfattende debattert, og den mest uttrykte oppfatningen er at de skyldes den amerikanske utenrikspolitikken.

Det er ikke lett å være kritisk i disse dager. Den anerkjente konservative kommentatoren Andrew Sullivan skriver på sin hjemmeside at kjernevelgerne til Bush er klare for krig, mens «de dekadente på venstresiden i sine enklaver på kystene lever i beste velgående, og kan komme til å opptre som femtekolonniste».

Komikerne og satirikerne på sin side strevde hardt med å komme i gang etter tragedien, selv med oppfordringer fra New Yorks ordfører Rudolph Giuliani om at det var lov å le igjen.

Under et arrangement nylig i Carnegie Hall, som samlet inne penger til de etterlatte, var det igjen mulig å spøke med flyreiser, tap på børsen, navn på kriger og flylaster med bomber og mat. Men den meste kjente av stå opp komikerne som deltok, Jerry Seinfeld, unngikk helt terror og krig i sitt klassiske nummer.

PROPAGANDA ELLER IKKE? Er det bare propagande når Osama Bin ladens talsmann, Sulaiman Bu Ghaith, uttaler seg?