1. september 2001 uttalte George Bush: «I dag så vår nasjon ondskapen». USA er, ifølge Bush, involvert i «en monumental kamp mellom godt og ondt». I talene hans fremover har ondskapsbegrepet fått en stadig bredere anvendelse, i den forstand at mer og mer innlemmes under begrepet, skriver filosof Lars Fr. H. Svendsen.

Først brukte han det om selve handlingen, om metoden som ble brukt (terrorisme), om gjerningsmennene («de onde»), om ideologien som rettferdiggjør handlingene, før det til slutt ble brukt om nasjoner som har en politikk som kan støtte slike terroraksjoner («ondskapens akse»). Det er en utvidelse av ondskapsretorikken som er blitt stadig vanskeligere å svelge for resten av verden.

Noe av problemet med Bushs retorikk, er at den er basert på en nokså primitiv forståelse av ondskap. I hans taler beskrives Osama bin Laden som «Den Onde», og han har uttalt: «Han har ingen sjel og ingen samvittighet».

God og ond terrorisme

Colin Powell sa at «ikke en dråpe av menneskelig godhet flyter gjennom hans (bin Ladens) årer». Disse formuleringene ble raskt fulgt opp av andre lands ledere. Tony Blair hevdet at «masseterrorismen er verdens nye ondskap», og at man ikke ville «hvile før denne ondskapen er drevet ut av verden». Ariel Sharon var raskt på banen, og beskrev terrorismen som «grusom, ondskapsfull og blottet for menneskelige verdier». I disse beskrivelsene er det den demoniske ondskapen som dominerer, dvs. en ondskap som utføres fordi den ond, en ondskap blottet for «gode» motiver.

Men det er ingenting som tyder på at dette gir noe korrekt bilde av terroristene. De oppfattet snarere handlingen som god fordi den var et ledd i en bekjempelse av noe ondt. I en rekke intervjuer har bin Laden skilt mellom god og ond terrorisme, og fremhevet at han selv representerer den gode terrorismen, og at den er god fordi den er et forsøk på å bekjempe USAs og FNs onde terrorisme. Bin Ladens ondskap er idealistisk ý han gjorde noe ondt i den tro at han gjorde noe godt.

Bibelsk horisont

Bushs intellektuelle horisont er i stor utstrekning bibelsk. Han er på ingen måte alene om dette: De fleste amerikanske presidenter kjenner sin Bibel, og det er tvilsomt om noen ikke-kristen person kan ha noen forhåpning om å bli USAs president i overskuelig fremtid. Men Bush synes i større grad enn presidentene før ham å bygge det meste av sin verdensanskuelse på et bibelsk grunnlag. I desember 1999 uttalte han at den politiske filosofen han setter høyest, er Jesus Kristus. Det kunne vært ønskelig at Bush hadde lest noen flere politiske filosofer, slik at han f.eks. kunne oppdaget Hobbes' innsikt i at kristendommen ikke utgjør noe godt grunnlag for konfliktløsning.

Bushs bibelske horisont synes å deles av de fleste av hans nærmeste medarbeidere, som visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld. Og justisminister John Ashcroft har fastslått at Gud er på USAs side i konflikten: «Det er en konflikt mellom godt og ondt, og ý vi vet at Gud ikke er nøytral til de to». For Bush-administrasjonen er ikke ondskap noe som kan bekjempes med reformer eller politiske forhandlinger, men bare gjennom «de ondes» totale utslettelse, dvs. gjennom politikkens fortsettelse med andre midler: krig. Bushs retorikk har røtter tilbake til landets tid som engelsk koloni. Vi finner den senere f.eks. hos Ralph Waldo Emerson som advarte mot ondskapen som truet Amerika utenfra og hevdet at landet måtte betrakte seg selv som dydens kilde og stå alene for å seire i denne verden. Det handler om en fast overbevisning om amerikanske verdiers overlegenhet i forhold til alle andre, uten antydning til åpning for en kritisk innstilling til disse verdiene. Med den kalde krigen ble denne betraktningsmåten ytterligere befestet. Verden deles inn i godt og ondt, der USA (og dets allierte) er gode, mens de øvrige er onde. Som Eisenhower uttrykte det i 1953: «Vi merker med alle våre sanser at det gode og det ondes krefter blir mobilisert, bevæpnet og konfrontert slik de sjelden er blitt tidligere i historien».

USA som absolutt autoritet

8. juni 1982 holdt Ronald Reagan sin berømte tale om «ondskapens imperium», dvs. Sovjetunionen. Han gjentok uttrykket i en tale ti måneder senere, der han advarer mot at man i nedrustningsdiskusjoner skal «ignorere historiens fakta og et ondt imperiums aggressive impulser ý og derigjennom fjerne seg fra kampen mellom rett og galt og godt og ondt». Det er en arketyp i amerikansk politikk.

Mange, deriblant Johan Galtung, har beskrevet dette verdensbildet som manikeistisk. Betegnelsen er litt upresis: ifølge manikeismen preges verden av en evig strid mellom det gode og det onde, der det faktisk ikke ville være ønskelig at det gode overvant det onde fullstendig. Det er mer presist å beskrive den amerikanske ideologien som johanneisk, fordi den er basert på en tro om det onde kan og bør overvinnes, og at dette er en oppgave gitt USA av Gud og historien.

Som Bush uttrykker det: «Vi har lært å kjenne en sannhet vi aldri vil stille spørsmål ved: Ondskapen er virkelig og den må bekjempes». USA gjør ikke dette som en del av et internasjonalt samfunn, men opphøyer seg selv til en absolutt autoritet som andre stater kan ý og bør, hvis de ikke skal inngå i allianse med verdens ondskap ý slutte seg til. «Gud er nær», hevder Bush, og Gud har kalt USA til handling: «Dette er De forente staters kall ý en nasjon bygget på grunnleggende verdier som forkaster ondskapen».

Videre: «Historien har kalt Amerika og våre allierte til handling, og det er både vårt ansvar og vårt privilegium å kjempe frihetens kamp». Trussel mot verdensdemokratiet Fundamentalismens verdensbilde, som består av en inndeling i de gode og de onde, er grovt forenklende. Det var en slik forenkling som lå til grunn for terrorangrepene, der USA ble betraktet som det entydig onde imperium man måtte bekjempe, et imperium som ikke har andre egenskaper enn å spre ondskap gjennom økonomisk og kulturell imperialisme. Terroraksjonene sprang ikke ut av islam som sådan, men av en militant variant. Militante fundamentalister er alltid farlige ý også de kristne. Verden er et komplisert sted, men Bush reduserer hele denne kompleksiteten til en enkel binær opposisjon mellom godt og ondt.

Det har han til felles med bin Laden: De ser begge kampen som et metafysisk drama om godt og ondt, og de fremhever begge at det bare finnes én god side, én ond side og ingen andre alternativer. Metafysikken som ligger til grunn for Bushs verdensanskuelse og retorikken som formidler denne er irrasjonell. Man kan mene at metafysikk og retorikk ikke i seg selv skader noen, men når de gjøres til grunnlag for politisk handling er de potensielt livsfarlige. Jeg er ikke «antiamerikansk», men blir bekymret over den trusselen USA nå utgjør mot verdensdemokratiet. Ikke noen stat bør ha en så altoverskyggende makt som den USA nå forsøker å erverve seg med henvisning til en ý dypest sett ý teologisk forestilling. Og jeg ville vært skeptisk selv om denne staten skulle vært ledet av Jesus selv, og ikke bare av en person som oppfatter seg som hans representant på jord.

Lars Fr. H. Svendsen er filosof og redaktør for Norsk filosofisk tidsskrift. Han har bl.a. skrevet bøkene «Ondskapens filosofi» og «Kjedsomhetens filosofi». Svendsen kommer til Bergen under Forskningsdagene senere i høst. Denne kronikken er basert på manuskriptet han da har med seg.

RETORIKER: George W. Bush.