I Basra og i Bagdad. Og stort sett alle andre steder i det hærtatte Irak dør barn og voksne som fluer. På sykehusene og i køene for mat og vann.

Ikke først og fremst på grunn av krigsskader. Men fordi soldatene er opptatt med det de er der for — føre krig - og lar mobben gå løs. Bistandsorganisasjonene står i kø ved grensene klare til å rykke inn, men vegrer seg av hensyn til hjelpearbeidernes sikkerhet.

FNs toppmann for det humanitære hjelpearbeidet i Irak, Ramiro Lopes da Silva, sa søndag at sikkerheten fortsatt er et alvorlig problem, selv om tretten medlemmer av staben hans mandag drar tilbake til Nord-Irak, og at staben også vil bli styrket i Sør-Irak.

Situasjonen er faktisk så farlig at hjelpearbeiderne fra UNICEF som har i oppdrag å gjenopprette vannforsyningen i sør, ikke har kunnet bevege seg utenfor havnebyen Umm Qasr, like over grensen fra Kuwait, for å kartlegge folks behov.

Og i Basra var soldater opptatt av å dele ut en avis på arabisk som viste Saddam-statuen som ble revet. Som en av de desperate irakerne sa det, i følge nyhetsbyrået Reuters: «Vi trenger ingen avis, vi trenger mat og vann».

I USA ER MEDIENE opptatt av egne soldater som har sluppet unna krigsfangenskap.

Det er naturlig.

Men nettutgaven til en av verdens mest respekterte aviser, The New York Times, hadde søndag morgen ikke en eneste henvisning til den humanitære katastrofen som den sivile befolkningen er blitt påført.

Et av argumentene for denne krigen - for så vidt et vikarierende argument - var at de sivile skulle befris for de lidelser Saddam Hussein har utsatt dem for. Det vi kan se av fjernsynsbildene ligner ikke på den frigjøringen.

DET HAR VERSERT formodninger, noen vil si ville formodninger, bl a med henvisning til Bush-administrasjonens nye nasjonale sikkerhetsstrategi, om at USA ikke ville gi seg med Irak.

At felttoget der bare er begynnelsen på en form for nykolonisering med argument å fri verden for terrorspøkelset. «Bonusen» vil selvsagt være kontroll med den regionen som har de største oljefelt pr.kvadratkilometer.

Når man i går hørte president George W. Bush, si rett ut at Syria har kjemiske våpen, er det slik at man kan begynne å tro på formodninger om at det bak felttoget i Irak skjuler seg flere dagsordener.

For Bushs uttalelser kan tolkes som begynnelsen på en argumentasjonsrekke som ender opp med at «når vi først er i gang, kan vi like godt befri enda et land for et undertrykkende regime».

Jeg visste før Bush sa det at Syria har kjemiske våpen. Selv i en rapport fra Den arabiske liga står det at Syria har utviklet seg til å bli den største produsenten i regionen av slike våpen - på grunn av naboskapet til Israel.

At Syria er blitt regnet som et av sponsorlandene for internasjonal terrorisme og har gitt ly for allehånde terrorister og terrororganisasjoner, hører også med til bildet.

Men Sikkerhetsrådsmedlemmet Syria har aldri vært på noen dagsorden, det har ikke vært pålagt å kvitte seg med våpen, og president Assads mulige undertrykking av sine landsmenn har heller ikke vært en del av den offisielle diskusjon når Irak har vært debattert i FN.

Syria ville ikke være med å gi USA frie hender i Irak. Om det er et argument for den indirekte trusselen mot Iraks naboland, kan kanskje Frankrike, Tyskland og Russland få føle den samme vrede. Russland har beviselig kjemiske våpen.

GEORGE W. BUSH karakteriserer seg selv som en «medfølende konservativ». I Norge ville vi muligens kalle det «verdikonservativ».

Han er også en gjenfødt kristen, med en metodistmenighet i Houston som sin kirke. Kanskje det kan være på sin plass å trekke frem hva generalsekretær i Den forente Metodistkirken R. Randy Day sa i et rådsmøte 8. april:

....«Slike handlinger setter fart i misnøye med både Israel og USA i arabiske, muslimske og utviklingsland, spesielt når USA bruker brudd på FN-resolusjoner som grunnlag for angrepet på Irak, er angrepet på Irak».

Den forente Metodistkirkens nødhjelp håper å få samarbeide med norske Kirkens Nødhjelp om bistandsarbeidet i Irak.

Det er mulig at ordene fra en av de øverste lederne i hans kirke ikke har nådd frem til presidenten. Men det har altså de krigshisserske ordene fra hans forsvarsminister.

«Ondskapens akse» ikke min oppfinnelse. Begrepet ble unnfanget og brukt av president Bush for å omtale røverstater som Irak, Iran og Nord-Korea og den trussel de utgjør for fred og stabilitet i verdenssamfunnet.