På en åskam sørvest for Bethlehem har familien Nassar en større jordeiendom, hvor man på en klar dag kan se helt til Middelhavet.

Selv når det som i dag er overskyet, kan man i alle retninger se jødiske bosettinger, lett gjenkjennelige på de hvite husene med røde tak. I dalen mot vest ligger den ultra-ortodokse bosettingen Betar Illit med 16.000 innbyggere, rett ved siden den palestinske landsbyen Nahalin med 5500 innbyggere. Mot øst ligger den raskt voksende bosettingen Efrat med ca. 6500 innbyggere,

mot sør den lille bosettingen Elazar og mot nord — aller nærmest - bosettingen Neve Daniel, som foreløpig teller ca. 170 jødiske familier.

Frykter for gården

Alle omkringliggende bosettinger ekspanderer mer eller mindre konstant, og familien Nassar - en kristen palestinsk familie fra Bethlehem - frykter at turen snart kommer til deres 40 hektar store eiendom. En frykt som tiltok i styrke for to uker siden, da en bulldoser, ledsaget av to bosettere fra Neve Daniel, bevæpnet med maskinpistoler, begynte å grave en ny, sikksakk-vei opp langs familiens åskam.

— Vi vet ikke hva formålet med veien er, men vi går ut fra at de prøver å bygge en ny bosetting på bakketoppen vår, sier Daoud Nassar (31).

Jordlappen, som etter palestinske forhold er svært stor, ble kjøpt av Daouds farfar, Daher Nassar, i 1924. Han hadde flyttet fra Libanon til Bethlehem med sin familie og planla å livnære seg som bonde. Sammen med sine unge sønner lyktes det ham å rydde et stykke jord for steiner og ukrutt og plante tusener av trær, oliven, fiken, pærer, mandler, og hundrevis av vinranker.

— Hele familien arbeidet fra daggry til solnedgang. Om natten sov de i en hule i fjellet. Om kvelden tente de bål og ba, sang hymner og fortalte hverandre historier fra Bibelen. Når høsten var overstått, dro de tilbake til Bethlehem og solgte sin avling, noe som ga dem nok penger til å klare seg til neste års høst, gjengir Daoud Nassar sine foreldres og besteforeldres historie.

Papirer fra 1924

Daher Nassar registrerte kjøpet hos de daværende, ottomanske myndighetene, og i ettertid er eiendommen blitt registrert hos alle skiftende okkupasjonsmakter, inklusive staten Israel. Hvert år siden 1924 har familien Nassar betalt eiendomsskatt.

Arbeidet på jordeiendommen er videreført av Daher Nassars barn og barnebarn, men under økende armod. I motsetning til de omkringliggende jødiske bosettingene har familien Nassar verken rennende vann eller elektrisitet på gården, og man har ikke råd til de maskinene som ville være nødvendige for å dyrke jorden effektivt, så i dag er bare en liten del av eiendommen dyrket med oliventrær, mandeltrær og vinranker.

— Vi har gjort det vi kunne, men uten penger og utstyr er det vanskelig å drive landbruk, påpeker Daoud Nassar.

Ville konfiskere

I 1991 fikk familien ved et tilfelle vite at israelske militærmyndigheter på Vestbredden var i ferd med å avmerke en del av eiendommen. En henvendelse til myndighetene bekreftet at Israel hadde besluttet å konfiskere 30 av de 40 hektarene som «statsjord».

Israels juridiske begrunnelse er en ottomansk jordlov fra 1858, som bl.a. sier at staten kan beslaglegge et stykke jord, og gi det til andre, såfremt det har ligget brakk tre år på rad.

— Det er snakk om en høyst arbitrær tolkning av ottomansk lovgivning, men siden 1979 har dette vært den mest populære metoden for Israel å sikre seg kontroll over palestinsk jord, forklarer Yehezkiel Lein fra den respekterte israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselem.

Lein dokumenterte i en omfattende rapport i fjor vår - «Land grab - Israel's Settlement Policy in the West Bank» - at de jødiske bosettingene, først og fremst via statsjord-definisjonen, i dag kontrollerer 235.000 hektar jord på Vestbredden eller 42 prosent av Vestbreddens areal.

Familien Nassar hevder å ha ikke bare internasjonal, men også den gamle ottomanske loven på sin side og gikk til en israelsk militærdomstol for å få konfiskasjonen opphevet. Der pågikk saken i over ti år, med utallige rettsmøter, der familien la frem all dokumentasjon og presenterte masser av vitner, før militærdomstolen i januar 2002 kom med en kjennelse forfattet på et halvt A4-ark med følgende konklusjoner:

n Det angjeldende stykke jord er ikke privat eid.

n Ettersom det ikke har vært aktivt oppdyrket, kan det beslaglegges av staten Israel.

Appell til Høyesterett

Nå allierte familien Nassar seg med Jonathan Kouttab, en av en mest kjente palestinske advokatene med israelsk statsborgerskap, og appellerte til Israels høyesterett. Saken skulle ha vært oppe i forrige uke, men er utsatt til 27. april, for at domstolen skal ha mulighet til å gjennomgå alt materialet. Jonathan Kouttab mener at familien har en svært god sak.

Men i mellomtiden dukket så plutselig bulldoseren og de to bevæpnete bosetterne opp og begynte å grave en vei på familien Nassars eiendom. Vel å merke ikke på det omstridte området, men på de resterende ti hektarene, som det ikke til nå er satt spørsmålstegn ved.

— De prøver å skape nye fakta på landjorden». Når først veien er der, vil de påstå at også dette er israelsk eiendom, hevder Daoud Nassar.

Flere hundre meter grusvei bukter seg allerede langs familiens Nassars bakke, men etter opphissete diskusjoner med bosetterne og en tilkalt israelsk politibetjent lyktes det advokat Kouttab å få bulldoserføreren til å stanse veiarbeidet.

Neste morgen oppdaget familien at noen hadde rykket et halvt hundre nyplantete oliven-, fersken- og aprikostrær opp med roten samt smadret hanen på familiens vanntank så 1000 liter vann rant ut.

Nå våker familiemedlemmene dag og natt over eiendommen fra et lite steinhus på toppen av bakken og forsøker samtidig å plante så mange nye trær som mulig, også der hvor bulldoseren har gravd. Man har fått en kjennelse fra militærdomstolen, som sier at det ikke må bygges mens saken ligger hos Høyesterett.

— Bosetterne har ingen rett til å bygge nye veier eller bosettinger uten tillatelse, heller ikke ifølge israelsk lov. Men ikke desto mindre foregår det hele tiden. Politiet har ikke ressurser til å hindre det, og ofte er politiet redd for bosetterne, sier Yehezkiel Lein fra B'Tselem.

Slå opp i Bibelen ...!

Entreprenøren på veiprosjektet, en mann ved navn Hanania, forklarer i telefon overfor Bergens Tidende at formålet med veien er å «verne om Neve Daniels landbruk». Men i bosettingen Neve Daniel vil ingen kjennes ved noen ny vei. Og Bergens Tidendes tilbud om å vise den frem, blir vennlig avvist av sekretæren for det lokale bosetterråd, Eli Steinberg, med ordene:

— For deg med ditt ariske utseende er det kanskje OK å dra dit. Vi tør ikke, vi risikerer å bli skutt på stedet.

— Jeg har ingen idé om hva det er for en vei. Men hvis det bygges en vei, er det araberne selv som bygger. De bygger ustanselig nye veier overalt, forsikrer Eli Steinberg.

En annen bosetter i Neve Daniel, Anitra Lehman, avviser likeledes å kjenne noe til veien, men tar argumentasjonen et skritt videre:

— Hvis noen bygger en vei, er det bare bra. Jeg er likeglad med hvilke skjøter eller papirer du har sett. Det er bare å slå opp i Bibelen, så vil du se at Gud ga dette landet til det jødiske folk, erklærer hun.

Familien Nassar, som er svært aktiv i den lutheranske kirken i Bethlehem, leser også Bibelen. Men har ennå ikke funnet det kapitelet som fratar dem alle elementære borgerrettigheter i Palestina.

<b>OMRINGET:</b> Utsikt fra familien Nassars bakketopp. Til venstre den palestinske landsbyen Nahalin og til høyre den ultra-ortodokse jødiske bosettingen Betar Illit. <p/> <br/> FOTO: THOMAS HEINE