Det er noe som heter at «en ting er å vinne krigen, en annen er å vinne freden».

Det er et uttrykk som er brukt mange ganger den siste måneden, og ikke minst etter Bagdads fall. Kanskje fordi det blir stadig klarere at den politiske ledelsen i USA synes å være uten et klart bilde av hva man ønsker å gjøre Irak til — bortsett fra de slagordpregede mål om «befri folket fra Saddams tyranni, skape et demokrati» o. l.

UNDER DETTE ligger målet om å skape en tryggere verden, befri den for den velorganiserte terrorisme ifølge det nærmest enstemmige mandat president George W. Bush fikk av det amerikanske folk da han besøkte ruinene av World Trade Center 14. september 2001. Da hadde Bush satt USA på krigsfot. Og slik har det vært siden.

Mye av presidentens intellektuelle basis for utenrikspolitikk er sprunget ut av høyresidens - noen vil si den ekstreme høyresidens - tankeganger. Og der er budskapet en forpliktelse til å ivareta landets sikkerhet.

For første gang siden 1812, kanskje for første gang i landets historie, var amerikansk liv og eiendom, ja, hele den amerikanske livsstilen, blitt truet og ødelagt utenfra. Mens etterkrigstidens Europa levde med den nærmest daglige kommunisttrussel og etter hvert attentat fra mer eller mindre samarbeidende terroristgrupper, var det bare sporadiske angrep mot amerikanske sivile og militære stasjoner i utlandet. Som oftest besvart med fordømmelse og et og annet gjengjeldelsesangrep.

11. september 2001 snudde opp ned på dette.

EN AMERIKANSK regjering spenner vidt politisk. Enten presidenten heter Bush, Carter, Clinton eller Nixon.

Men neppe har noen regjering hatt en slik innflytelsesrik høyreside som dagens Bush-regjering. Ikke minst fordi toneangivende politikere som visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld har et lag av dyktige medarbeidere og pådrivere som vet å fremme sin politikk.

Og som, når de har satt seg noe i hodet, vet å «stå på krava», for å låne uttrykk fra den andre siden av den politiske skala.

Og de mener at militærmakt, og demonstrasjon av den, er nøkkelen til det beste for USA. Selv om «koalisjonen av de uvillige» er større enn «koalisjonen av de villige».

Slik vi har fått demonstrert gjennom Irak-krigen.

Det som er godt for USA, er godt for resten av verden.

HVOR KOMMER imperiebygger Bush inn i bildet?

Bak skjoldet med påskriften «Trygghet for USA».

Det er antakelig dette som vil være påskuddet - argumentasjonsrekken - når USAs forsvarsminister Donald Rumsfelds Pentagon allerede har planene klare for et langvarig militært samarbeid med den kommende regjeringen i Bagdad.

Fire steder i Irak er allerede utpekt, alle har det felles at de har en strategisk beliggenhet, både i forhold til de ideelle formål i dagens situasjon - gjenoppbygging og nødhjelp - og om det skulle oppstå en fremtidig krise.

Dessuten skal det amerikanske militære nærværet bidra til å spre amerikansk innflytelse inn i hjertet av denne urolige regionen.

Hva nå det måtte bety.

Men planene minner sterkt om en slags gjenopplivning av den for lengst henfarne Bagdad-pakten, etablert i 1955 og avgått ved døden etter det radikale kuppet i Irak i 1958, med USA og Storbritannia som nøkkelspillere utenfra, som hadde som mål å sikre stabilitet og et bolverk mot det kommunistiske naboskap. For ikke å si ivareta de vestlige interesser i Midtøsten.

Et Saddam-fritt Irak er av høyreside-tenkere i USA fremholdt som en forutsetning for at Bush-planen for et stabilt Midtøsten, med opprettelse av en palestinsk stat som mål, skal kunne realiseres.

Men ser vi på kartet, ligger de amerikanske sikkerhetsinteressene like mye mot øst. I Iran - medlem av «Ondskapens akse». Og det er klart at skal man oppnå målet med en stabil region, eller som president Bush sa det 2. påskedag, «å gjøre verden til et fredeligere sted», så er det mye uoppgjort i forholdet mellom Washington og Teheran.

At presidenten også sa: «... bruke vår makt til å gjøre verden fredeligere og friere» skal vi la ligge her.