Dagboken, 5. april

Dagboken, 6. april

Dagboken, 7. april

Dagboken, 8. april

Dagboken, 9. april

Dagboken, 10. april

Dagboken, 11. april

Dagboken, 12. april

Dagboken, 13. april

Dagboken, 14. april

Dagboken, 15. april

De lokale myndighetene har konfiskert litt av eiendommen vår. Derfor flyttet vi seks oliventrær som sto der. Fem av disse har klart flyttingen bra. Fordi de var store og vakre, passet vi godt på dem, og nå blomstrer de fint. Det sjette treet var, og er, et trist tre. Det så bedre ut, men noen måneder etter flyttingen hadde det bare noen få, nesten grå blader igjen.

Jeg kan ikke unngå å se dette treet hver dag. Likevel ignorerte jeg det inntil jeg hørte en si at det var dødt. Da «adopterte» jeg treet. Hver dag siden har jeg gitt det vann. Jeg fryktet det var sløsing med vann, noe som er en stor synd her i Midtøsten. Treet så jo virkelig dødt ut! Men jeg fortsatte å håpe. Og så, for tre dager siden, så jeg noen ørsmå nye blader. Treet lever!

Jeg liker å vanne oliventreet mitt, ikke bare fordi jeg nå ser resultat av vanningen, men også fordi treet inspirerer meg. Olivengrenen er jo et fredssymbol. Oliventreet, i palestinernes bevissthet, er dessuten knyttet til håp, fremtid, og historisk tilhørighet til Palestina. Også for meg vitner de flere tusen år gamle oliventrærne her i Arrabeh –og mitt eget tre – både om palestinernes fortid og deres håp vedrørende den nære og fjerne fremtid. Tenk: Da min nå avdøde svigerfar plantet «mitt tre» for over tretti år siden, visste han at det ville ta ti år før første avling. Han visste også at dersom myndighetene i Israel ville la familien få beholde treet, ville etterkommerne hans kunne få glede av dets frukter i kanskje flere tusen år.

For å skade palestinske bønders fremtidshåp og evne til langsiktig planlegging, har israelske bulldosere i årevis rykket oliventrær opp ved roten. Det dreier seg om mange titall tusen trær. Palestinernes viktigste håp for framtiden, barna, har også lenge blitt direkte utsatt for Israels systematiske forsøk på å få den palestinske befolkningen til å gi opp troen på en fremtid i dette landet. Bortsett fra i forbindelse med planting og omplanting, blir oliventrær aldri vannet. De trives dessuten godt i grus og stein. «The children of the stones» tåler også en del.

Men som alle barn trenger de omsorg og trygghet under oppveksten. Nå er mange palestinske barn uten mat og hjem. I tillegg har de sett mye død og ødeleggelse. Noen har mistet foreldre eller søsken. Så snart Israel tillater det, strømmer nok hjelperne til, «vanner litt, slukker brannen», og drar igjen. Ja, barna trenger akutt hjelp, men de trenger også en langsiktig støtte som kanskje vil vise seg å bære frukter først etter mange år, akkurat som oliventrærne.

Vestbreddens barn har psykologiske symptomer som følge av de voldelige hendelsene. Men å si, som noen gjør, at de er skadet for livet, har man ikke grunnlag for. Å si slikt kan dessuten lede til selvoppfyllende profeti. Hadde jeg hørt på den personen som sa at oliventreet mitt var dødt, så hadde det vært dødt nå.

De palestinske barna trenger også å oppleve at vi voksne har bevart håpet om at de vil «blomstre». Vi må planlegge langt fremover i tid for dem, uansett hvor mørkt det nå ser ut. Da vil disse barna også selv kunne tro på en god fremtid og forhåpentligvis få det.

Palestinere kan ikke klare seg en eneste dag uten olivenolje. Når man sier at palestinerne i Jenin er uten mat, mener man uten brød, sukker, melk og olivenolje. Jeg har selv sett en familie i Arrabeh gi en femtiliters beholder med olivenolje til den lokale innsamlingsaksjonen for de rammede i Jenin.

Her i Arrabeh har man et svært bevisst forhold både til oliventreets helsemessige, økonomiske, og symbolske betydning. Det er nok derfor halvdagsbarnehagen til sønnen min, Jonas, heter Raudet el-Zeituun; Olivenbarnehagen.

I ISRAEL: Hver dag vil Marit Netland levere dagboknotater til Bergens Tidende.