Man trenger ikke bo i Brussel og jobbe med EU lenge før man forstår at her i byen har man én stor fiende. Eller 25, for å være nøyaktig: Nasjonalstatene som er eller snart blir medlem av EU og som sitter på det meste av makten i Unionen.

For de fleste aktørene i Brussel er nasjonalstatene rene pesten. Kommisjonen, Parlamentet og interesseorganisasjonene kan diskutere og forhandle frem gode og helhetlige løsninger. Men så kommer det ministere fra medlemslandene til møtet i det mektige Rådet og ødelegger alt med smålig kiv.

Slike hjertesukk hører jeg jevnlig.

Det finnes unntak, striden om genmodifisert mat er ett av dem, men som oftest ses Kommisjonen og Parlamentet på som den sunne fornuftens representanter, mens nasjonalstatene er sabotører.

Den pågående dragkampen om EUs første grunnlov er ett eksempel. EUs reformkonvent med medlemmer fra Kommisjonen, Parlamentet og medlemslandene (utpekt av men uavhengig av regjeringene) drøftet seg frem til et forslag til grunnlov for EU. «Alle» var enige om dette var et steg frem og et ganske kreativt kompromiss mellom kryssende interesser.

Men så måtte forslaget behandles av en regjeringskonferanse. Og selv om flere land i starten sa at forslaget var godt og bare må endres meget nennsomt, stiger nå mistanken om at alt ender i plukkfisk.

Spania og Polen er blant verstingene. De to greide å skaffe seg et langt høyere stemmetall i EUs organer under forhandlingene om Nice-traktaten i 2000, enn de matematisk skulle hatt.

«Feilen» ble rettet opp av Reformkonventet. I forslaget til grunnlov er Spania og Polen, i likhet med andre land, tildelt omtrent det antall stemmer de etter folketall skal ha i Rådet.

Men spanjolene og polakkene har i månedsvis sagt at hvis de ikke får beholde det fikk i Nice, kan det være det samme med hele grunnloven. Først de siste dagene er det kommet signaler fra Polen om at de kan kompromisse.

Men dette er fortsatt bare ett problem blant mange. Til nå har regjeringene knapt greid å enes om noen av de store stridspunktene: Sammensetningen av Kommisjonen, religionens plass, opprettelsen av en felles utenriksminister, Europaparlamentets makt i budsjettprosessen, for å nevne et knippe.

EUs italienske formannskap er innstilt på å bli ferdig til jul. Silvio Berlusconi vil ha en suksess å vise til frem fra sin formannskapsperiode.

Derfor var det knyttet forventninger til et kompromissforslag Italia la frem i går. Men da papiret kom, fikk det bare trommevirvlene til å øke i styrke. De femti sidene med tekst inneholdt fint lite av konkrete nye forslag.

Skal tidsplanen holdes, må denne helgens regjeringskonferanse i Napoli greie å løsne i alle fall noen av knutene.

Men angsten har tatt «helhetstenkerne». Denne uken advarte lederne for de tre største partigruppene i Europaparlamentet — konservative, sosialdemokrater og liberale - mot at hele grunnloven kunne bli «forhandlet bort» av regjeringene.

Det som skjedde da regjeringskonferansen ble sjøsatt i Roma i september, fryktes å være et omen: Regjeringssjefene ble kun enige om én ting; å avvise et forslag om et eget lovgivningsorgan der Rådet og Parlamentet sammen skulle vedta lover. Hensikten med forslaget var å gjøre det lettere for offentligheten å følge lovprosessen. Men det ville visstnok bare to av de 25 landene ha noe av.

Hvorfor regjeringene sa nei, vet ingen helt. Regjeringskonferansen er akkurat som en jury: Man forhandler i enerom og trenger ikke begrunne sine avgjørelser.

Foran møtet i Napoli kommer det stadig flere utspill.

Ulike land insisterer på at ditt eller datt kan de i hvert fall ikke godta. Storbritannia er langt fremme i køen, med sin lange euroskeptiske tradisjon. Britene frykter at makt på felt som forsvar, utenrikspolitikk og skatt flyttes til Brussel.

Utenriksminister Jack Straw sa onsdag like godt at «livet vil gå videre» også om det nå ikke blir enighet om en grunnlov i EU. Det utspillet ble raskt korrigert av Tony Blair - som understreket at hans regjering fortsatt er innstilt på å komme til enighet med de andre om grunnloven.

Men Straws lille varselskudd ble nok behørig notert. Hans franske kollega Domique de Villepin hadde sin egen vri: «Vi kan ikke akseptere en annenklasses konstitusjon», sa han.

Franskmennene er på den integrasjonsvillige fløyen og vil ikke ha grunnloven hvis den blir et intetsigende dokument.

Så får vi se hva det blir til i Napoli til helgen og i Brussel om et par uker.

Tidligere denne uken hadde vi krangelen blant finansministrene om Frankrikes og Tysklands budsjettunderskudd. Her prøvde Kommisjonen å håndheve reglene og fellesskapets beste, men et flertall av finansministrene lot seg presse av Tyskland og Frankrike til å stemme mot å ilegge de to store bøter.

Bitterheten etter møtet viser at klimaet ikke det beste for godvillige kompromisser. Mest sannsynlig er det nok at møtene i Napoli og i Brussel ender med fiasko. Da skyves grunnlovsprosessen over til det irske presidentskapet neste år.