DE STOR FREM på rekke og rad, fra kontorene til USAs forsvarsledelse i Pentagon til hagen i Det hvite hus. Donald Rumsfeld, Colin Powell og George W. Bush.

Uttalelsene om Syriavar illevarslende.

Det var ikke bare overnervøse neglebitere som reagerte. EUs sikkerhetspolitiske koordinator, tidligere generalsekretær i NATO, Javier Solana, gikk så langt at han ba de tre nevnte herrer dempe seg etter at de nærmest hadde truet Syria med våpenmakt om Iraks naboland ikke oppfører seg slik USA vil: at Syria ikke skal gi noen form for assistanse til Saddam Husseins falne regime.

«SYRIA HAR GASS», sa president Bush. Og lot det henge i luften hva han vil gjøre med det.

Også USA har gass.

I Irak.

Om det er et brudd på konvensjonen om kjemiske våpen, får visere menn enn meg vurdere. Men ifølge en rapport utgitt av British American Security Information Council (BASIC), en uavhengig forskningsstiftelse med våpen og sikkerhetspolitikk som spesiale, er amerikanske soldater i Irak utstyrt med såkalte «ikke-dødelige våpen».

Forskningen på slike våpen på amerikansk side skjøt fart i 1991. Forsvarsministeren het Dick Cheney og viseforsvarsministeren Paul Wolfowitz.

Ikke ukjente navn i dag.

Argumentet for slike våpen er å gjøre krig mer human, og blant de «ikke-dødelige våpen» finner vi forskjellige gasstyper, elektromagnetiske våpen og mikrobølgevåpen.

Noen vil muligens huske at såkalt ikke-dødelig gass ble brukt da russiske sikkerhetsstyrker stormet et teater i Moskva i fjor høst for å befri gisler. Hvor mange som omkom er fortsatt ikke kjent.

NÅ VAR DET angrepsmålet Syria som var utgangspunktet for disse betraktninger.

— Syria står ikke på noen liste over land som skal angripes, sier den britiske utenriksministeren Jack Straw.

Jeg trodde ikke det fantes noen slik liste. I så fall er det hinsides all folkerettslig skikk og bruk.

Og det kan være aktuelt å spørre: Om det finnes en liste som Syria ikke står på, hvilke land gjør det da?

Spesielt fordi den britiske utenriksministeren uttaler seg på en måte som kan oppfattes som at Syria er et problem.

Det samme gjør også en talsmann for Israels statsminister Ariel Sharon som sier at «vi (Israel) ønsker ingen opptrapping med Syria, men Damaskus leker med ilden ved å true oss med sitt terrorarsenal».

Det er mulig det har gått meg hus forbi, men jeg må innrømme at jeg ikke kan huske å ha sett noe sted siden 19. mars at Syria har truet Israel.

Men dette blir kanskje, som så mange ganger når det gjelder krig og fred i Midtøsten, en diskusjon om hvem som slo først, og ikke hvorfor den ene eller andre slo først.

SÅ FÅR VIheller glede oss over at utenriksminister Jan Petersen ikke tror på Syria-krig, og at han oppfatter det enkelte oppfatter som illevarslende tale. Mer som en advarsel om at Syria ikke må gi beskyttelse til flyktende Saddam Hussein-medarbeidere. Han synes også at det vil være «grenseløst dumt» av Syria å gi slik beskyttelse.

Utenriksministeren kan for øvrig ikke tenke seg at det er grunnlag for å angripe Syria selv om Saddam Hussein skulle befinne seg i landet.

Rent umiddelbart kan dette oppfattes som en beroligende uttalelse fra utenriksministeren.

Men jeg må tilstå at jeg ikke er helt trygg etter nøye å ha lest Petersens budskap slik det er formidlet av Norsk Telegrambyrå (NTB).

For der sier han at vi må huske at angrepet kom etter en lang rekke resolusjoner i FNs sikkerhetsråd.

Rett nok. Men det var ingen resolusjoner som ga klar fullmakt til å angripe Irak. Flertallet av medlemmene i Sikkerhetsrådet mente det måtte til en ny resolusjon, noe Norge støttet.

Var det ikke dette som ble kalt FN-sporet?