NATO er midt i et forsøk på å overleve seg selv. For første gang skal en militærallianse fortsette å eksistere etter at trusselen den ble dannet for å møte er borte.

Sovjetunionen er vekk. Russland er en formalisert samarbeidspartner. Nå skal et voksende NATO koordinere hele Europas forsvar, opprettholde koblingen til USA og bli i stand til å ta seg av såkalte asymmetriske trusler mot medlemmenes territorier, folk eller interesser.

Et nøkkelelement er NATO Response Force (NRF), en flernasjonal styrke som skal kunne rykke ut mot kriser under utvikling, helst kvele dem i fødselen. Det kan være etniske konflikter type Balkan, terroraksjoner, eller humanitære katastrofer i den tredje verden med potensial for destabilisering.

Torsdag var verdens medier invitert til øvingsfeltet Doganbey i det sørlige Tyrkia for å se en liten prototype av NRF i praktisk utfoldelse for første gang.

Med en gjennomarbeidet storyline på storskjermer, 1000 soldater fra 12 land, våpen og utstyr i konsentrert innsats forløp det hele pent velkoordinert.

På den tyrkiske kysten fikk vi se den første praktiske demonstrasjonen. Plottet var at en terroristgruppe slo til i et land i den tredje verden, erobret landets FN-hovedkvarter og tok gisler.

Den biffen tok NRF seg fint av med elitesoldater, helikoptre og landgangsfartøy. Muligens for å vise at NATO også disponerer fly, passerte slike jevnlig over øvelsesområdet. Her kunne vi blant annet se — og ikke minst høre - tyrkiske og tyske jagerfly, samt et norsk maritimt overvåkingsfly med 13 mann om bord.

Men hvor realistisk var nå plottet? Var ikke gisseltaking mer på moten blant terrorister før 1985?

Like etter at NATO Response Force hadde gjennomført sitt halvannen time lange program, smalt dødsbombene i Istanbul - 450 kilometer mot nordvest.

Det var som om al Qaida og deres tyrkiske forbundsfeller pekte nese til NATOs øverstkommanderende, general James L. Jones.

Jones holdt pressekonferanse mens de første anslagene om angrepenes omfang kom inn. Generalen var rystet, neppe bare over angrepet som sådan, men også over den beiske ironien i situasjonen.

— Terroraksjonene i Istanbul understreker på en dramatisk måte hvorfor vi er her i dag, og hvor nødvendig NRF kan bli i fremtiden, sa general Jones.

Men han tenkte nok også på hvor lite NRF kunne gjort med den saken. Det er ikke lett å ordne opp med selvmordsbombere i bysentra med helikoptre, elitesoldater og amfibiefartøy. Derfor la han til:

— En del av vår strategi er å få fatt i terrorister der de blir trent.

Terroristbekjempelse er ett av feltene NRF skal kunne settes inn mot. Men som en annen offiser som hørte generalen sa til Bergens Tidende: «Forebyggende angrep mot treningsleirer for terrorister er en type operasjon det blir vanskelig å samle tilstrekkelig oppslutning om».

Spørsmålet går til kjernen av offiserskorpsets største skrekk. I prinsippet skal NRF kunne settes inn på meget kort varsel. Men politikerne er ennå ikke enige om hvordan beslutningene skal tas. Og siden NRF skal bestå av en kombinasjon av nasjonale enheter som stilles til disposisjon etter behov i det enkelte tilfelle, frykter offiserene at det slett ikke vil gå raskt nok når det «brenner».

«Vi har våre tvil. Husk hvor tregt det gikk med operasjonen i Kosovo», sa en offiser fra ett av NATOs største land over kanapeer under mottakelsen på Hilton hotel i Izmir onsdag kveld.

I det hele tatt var det påfallende hvor mye skepsis NATO-offiserer ga uttrykk for, mot løfte om ikke å bli navngitt.

«Vi innretter oss mot gårsdagens trusler. Dagens avanserte terrorister bruker de enkleste virkemidler. De sprenger seg selv i luften, fyrer av raketter og stikker, kaprer og styrter fly. En militær styrke som NRF kan ikke gjøre mye mot den slags», mener en offiser.

En annen er opptatt av å fortelle hvor tungt det er å få NATOs medlemsland til å følge vedtaket om NRF opp med praktisk handling.

«Vi i SHAPE (NATOs militære hovedkvarter i Belgia) må mase på landene for å få dem til å yte bidrag».

Klagen ble understreket av sammensetningen av «ærestribunen» under øvelsen i Doganbey. Et stort antall offiserer var der, men kun tre medlemsland gadd sende politiske representanter.

REALISTISK: Terroristene har tatt FN-observatører som gisler. Hva gjør NATO med det?<br/> FOTO: JUHA ROININEN