Alle vet at organisasjoner ikke forgår så lett. Hvis saken forsvinner eller blir uaktuell, betyr ikke det at organisasjonen forsvinner. Slike kriser — de kommer ofte gradvis og litt umerkelig - takles ved at ledere og ansatte gir hverandre nye mål og oppgaver slik at organisasjonen kan bestå.

De fleste norske partiene er typiske eksempler på fenomenet. Militærallianser er det historiske unntaket. Forsvarspakter mot militære fiender har det med å bli nedlagt når krigen er slutt eller fienden er blitt venn.

Så ikke med NATO. Atlanterhavsalliansen er inne i en stor prosess for å tilpasse seg tiden etter Sovjetunionen. Et nøkkelelement her er opprettelsen NATO Response Force (NRF), en presumptivt rask og fleksibel styrke som skal takle vår tids problemer. Altså terrorisme, først og fremst.

I forrige uke ble vi, et kobbel journalister fra Brussel, satt på et NATO-fly til Izmir for å overvære NRFs første øvelse.

Alt før avreise kom vi i tvil om hvilke evner «Nye NATO» vil ha til å samle og vurdere etterretningsinformasjon.

Fra den militære overkommando fikk vi nemlig tilsendt en manual med nyttig informasjon og instrukser om hvordan vi skulle forholde oss. Jeg siterer:

«Vennligst vær klar over at været sannsynligvis vil være kaldt og trolig vått. Gjennomsnittstemperaturen for de neste ukene er ventet å være 17,83 grader celsius. Vennligst ta med passende klær».

På flyet lurte vi på hvilke novembertemperaturer den tyske offiseren som skrev manualen er vant til. Vi endte opp solbrente. I Tyrkia var det i overkant av 20 grader og ikke en sky å se.

Men først fikk vi altså være med på militær transport med busser og fly. Selv om NATO-offiserer er hyggelige og ikke minst effektive, er de litt annerledes enn kommersielle reiselivsarbeidere:

«Sitt ned!» «Fyll ut skjemaet!» «Still klokken frem en time!» «Hvis dere ser mot tretten hundre, ser dere hangaren vår!»

Vel fremme fikk vi se øvelsen «Allied Response 03». Det vil si, egentlig var det ikke en øvelse, snarere en sketsj på halvannen time. Men, som en offiser betrodde meg: «Hvis vi hadde kalt det en demonstrasjon eller noe, ville ingen stilt med soldater og utstyr. Det var vanskelig nok å få landene til å bidra som det var».

Og, kanskje enda viktigere:

«Vi måtte kalle det øvelse, for ellers hadde verken vi eller landene hatt budsjettposter til å dekke utgiftene».

Sa offiseren og lo litt brydd.

Her er det nok mange i organisasjonslivet som kjenner seg igjen.

Det er alltid best å kalle helgeturen til høyfjellshotellet et «kurs». Det kan nemlig utløse voksenopplæringsmidler fra staten.

Uansett, demonstrasjonen/øvelsen i Tyrkia var severdig. Foran hovedtribunen der journalistene og offiserene satt, angrep «terrorister» en FN-bygning i et u-land og tok FNs representanter som gisler. For å gjøre en ikke spesielt lang historie enda kortere: NRF durte inn med amfibiefartøy, soldater og kamphelikoptre - særlig de siste var artige å se på nært hold - og befridde gislene.

Også Norge var med. Rett nok var det vanskelig å se hvilken rolle det maritime overvåkingsflyet av typen P-C3 hadde i terrorhistorien. Men både flyet og de tretten norske soldatene om bord klarte seg utmerket, der de fløy på skrått over hovedtribunen.

Etter øvelsen/demonstrasjonen, som alle syntes var fin (hvem liker ikke å se kamphelikoptre i aksjon og på nært hold?), lurte både journalister og de mer frittalende av offiserene på hva den egentlig skulle være god for. Tar terrorister gisler i våre dager? Så fyrte al Qaida av et par bomber i Istanbul, 450 kilometer nordvest for Izmir, og satte et par røde streker under spørsmålet.