FRANK M. ROSSAVIK

Hadde terroristene tatt høyde for at spanske tog alltid er noen minutter forsinket, ville togene eksplodert i rushtiden midt i Europas vakreste jernbanestasjon. Da kunne angrepet blitt like blodig og spektakulært som angrepet på World Trade Center 11. september 2001.

Heldigvis slapp vi det. Til gjengjeld kan bombene få like stor — men helt annerledes - politisk effekt som flyene som smadret Manhattans tvillingtårn.

Riktignok var det neppe bombene i seg selv som vippet en antatt sikker seier for Partido Popular (PP) andre veien. Velgeropprøret mot José María Aznar kom primært fordi hans folk prøvde å underslå at det trolig ikke var ETA, men islamske terrorister som sto bak. Da blusset sinnet over Spanias støtte til USAs Irak-krig opp igjen og beveget mange nok til valgurnene.

Men uansett; uten bombene ville sosialisten José Luis Rodríguez Zapatero nesten helt sikkert ikke vunnet valget. Nå gjorde han det, og det på en plattform mer radikal enn vi har sett på lenge i europeisk politikk.

EU-reparasjoner

Zapatero har lovet å trekke spanske soldater ut av Irak hvis ikke FN overtar styringen der. I går stadfestet han løftet, samtidig som han gjentok sin sterke motstand mot Irak-krigen.

I programmet til sosialistpartiet (PSOE) gjøres det klart at forholdet til Tyskland og Frankrike skal repareres, etter bruddet i forbindelse med Irak-krigen.

Alt på valgnatten antydet Zapatero at han vil å inngå forlik om EUs grunnlov. Her har jo Aznars Spania, sammen med Polen, nektet å bøye seg i en strid om stemmerettsreglene. De heftigste motpartene har nettopp vært EUs to største land. Hvis Spania finner en ordning med Tyskland og Frankrike, vil Polen neppe blokkere alene. Dermed blir EUs grunnlovsfloke kanskje løst opp.

PSOEs uventede seier kan også vippe den politiske balansen i EU. Fire av EUs seks største land vil være styrt av sosialister/sosialdemokrater.

En konsekvens kan bli at det ikke lenger er utelukket med en ny president for Europakommisjonen fra venstresiden. Valget skal gjøres sent i vår.

Zapatero og PSOE har også flere andre radikale saker: Sosial boligbygging, reversering av vedtaket om obligatorisk religionsundervisning i skolene, partnerskapslov for homofile i hele Spania.

Samarbeidspartnere

I utenrikspolitikken lover PSOE at Spania skal samarbeide nært med FN og den latinamerikanske stormakten Brasil i kampen mot fattigdom og sult i verden. Båndene mellom Zapateros PSOE og president Lulas brasilianske sosialistparti er nære. Det kan åpne perspektiver også for EU og FN, og da gjerne slike USA ikke er glad for.

Men så er det noe som heter den hårde virkelighet.

Zapateros store problem er at PSOE ikke har flertall i parlamentet. Han må støtte seg til to partier. Ett av dem er IU på ytre venstre, en livlig utgave av SV, opptatt av miljøvern, kvinnesak, mer immigrasjon og å redde pandaen og koalaen fra utryddelse.

Verre er det at han også må ha med et av de to katalanske nasjonalistpartiene som helst vil rive Katalonia løs fra Spania. Den naturlige kandidaten ville være venstreorienterte ERC. Dette partiet fikk stor fremgang i valget til tross for eller fordi det nylig ble avslørt at det har forbindelser med den baskiske separatistorganisasjonen ETA. Forbindelsen fikk ETA til å erklære ensidig våpenhvile for Katalonia, den rike regionen i nordøst der Barcelona er hovedstad.

I regionregjeringen sitter ERC sammen med nettopp PSOE, og det skapte et stort problem for Zapatero i valgkampen.

For hatet mot ETA er tradisjonelt det eneste som forener Spania. Og selv om ETA altså trolig ikke hadde noe med forrige ukes bomber å gjøre, består organisasjonen som problem.

Den nye statsminister har naturligvis gjort kampen mot terrorisme, inkludert både arabisk og baskisk, til sin hovedsak.

Det første vanskelige valget han da må gjøre blir mellom sin naturlige allierte, men ETA-befengte ERC og det mer høyreorienterte katalanske nasjonalistpartiet CiU. Begge deler blir vrient.

Må være smidig

José Luis Rodríguez Zapatero vil altså trenge all smidigheten han sies å være i besittelse av. Den trenger han naturligvis også når han skal trekke de spanske soldatene ut av Irak til sommeren uten å legge seg direkte ut med USA og helst også uten å sette på spill de få kontraktene USA har gitt spanske selskap i gjenoppbyggingsarbeidet.

Zapatero får også økonomien å stri med. Den avtroppende regjeringen til Partido Popular (PP) fikk veksten opp og arbeidsløsheten ned, men det skjedde stort sett i turistsektoren og deler av industrien, der Spania kunne tilby noe av EUs billigste arbeidskraft.

Etter EU-utvidelsen 1. mai mister Spania regionstøtte fra EU. Spanske lønninger vil ikke lenger være spesielt lave. PSOE sier de vil satse på utdanning og forskning, sektorer PP ikke nettopp prioriterte, men det gir ikke kortsiktig gevinst. At tidsskriftet The Economist utroper Spanias eiendomspriser til Europas mest oppblåste, antyder at Zapatero snart kan få en gjeldskrise også på nakken.

Men den tid den sorg. Foreløpig er det en annen sorg som gjelder - og en glede.