DET SKJER IKKE SÅ OFTE at man på en regnvåt tirsdag kan strekke hånden frem og si: «God morgen, Mr. President. Må jeg få ønske Dem til lykke med Nobels fredspris».

Men i Plains kan det skje, her i det sørøstligste hjørnet av Georgia, dypt nede i sørstatene i USA. I denne stille og morgensøvnige byen bor nemlig USAs 39. president, Jimmy Carter. Her lever han med sin kone gjennom 56 år, Rosalynn, i det eneste huset han noensinne har eid. Det er riktig nok utvidet et par ganger, og i de siste tjue årene er det blitt gjerdet inn og har fått paviljonger og et grått vaktskur til Secret Service-agenter. Men det er Jimmys hjem.

Tirsdag mottar Jimmy Carter årets Nobels fredspris i Oslo. Selv om det er blitt kalt en politisk beslutning — i en tid, da Carters motstykke styrer krigen og ikke freden i Det hvite hus - er det bred enighet om at hederen er vel fortjent.

Den gis til en mann, som gjennom hele sitt liv alltid har trodd på de sunne verdier: at fred er bedre enn krig, at det er bedre å bygge hus til de fattige enn å rive ned. Derfor ble Carter aldri noen god president i verdens mektigste land. Han holdt for mye fast på idealer og nektet å kompromisse. Det mistet han embetet på. En krise med 52 amerikanske gisler i Teheran fikk først sin endelige løsning i de timene da han forlot presidentposten. Ydmyket reiste han hjem til Plains, Georgia.

PLAINS LIGGER 16 KILOMETER fra den malerisk lille sørstatsbyen Americus. Den er som andre små sørstatsflekker med landbruk som hovednæring. På vei dit kjører man langs snøhvite bomullsmarker, som i den røde jorden avløses av støvete marker med jordnøtter som nettopp er høstet. Traktor etter traktor kjører inn mot byen lastet med peanuts. Det er disse jordnøttene som skapte grunnlaget for Jimmy Carters liv.

Vi er mange mil fra strømlinjeformede Atlanta. Men nettopp i Atlanta - på toppen av byen og over skyskraperne, med CNNs hovedkvarter og Coca-Colas museum - har folket satt et minnesmerke over presidenten Jimmy Carter. På Freedom Parkway (selvfølgelig ...) ligger «The Jimmy Carter Presidential Library» med sine flotte, sirkelrunde bygninger. Her kan vi følge hans presidentår, vi kan spasere inn i en nøyaktig kopi av det ovale rommet og se på den varmende kasjmir-jakken han bar, da han fortalte amerikanerne at også de skulle spare på oljen. Carter ble symbol på noe så uamerikansk som økologi.

Til dette senteret kommer Jimmy Carter når han skal arbeide for å løse internasjonale konflikter. Her møter han fredsforskere og sin stab.

Plains med 712 registrerte innbyggere har en bykjerne med trehus, en Carter-butikk der det selges nybrente jordnøtter, og et lite rødsteinsskur av et rådhus. Carter-butikken har ikke noe med Jimmy å gjøre i dag, men navnet er bevart.

DET TAR CIRKA FEM MINUTTER å kjøre rundt i byen. På vei ut er det ikke vanskelig å få øye på Jimmy Carters hjem; det er det eneste med sikkerhetsgjerde.

Akkurat idet vi nærmer oss, går den automatiske porten på siden opp. Ut kommer en kraftig, ung svart mann - på sykkel! Han etterfølges raskt av en firhjulstrekker med prosjektører på taket og en klar kontur av en Secret Service-mann bak rattet. Han kjører opp bak min røde bil, og blinker med alle lysene. Det er ikke til å ta feil av: Vær vennlig å kjøre ...!

Det gjør jeg så. De 800 meterne inn til byens sentrum.

Like etter ses Secret Service-bilen parkert på fortauet foran rådhuset. Stemningen er avslappet, sideruten er rullet ned, og det er lett å få den eldre agenten i tale:

— Jo da, jeg jobber for Jimmy Carter. Og:

— Jo da, jeg så deg nok - jeg er klar over at det var deg som var i den røde Pontiac-en.

OG PLUTSELIG STÅR HAN der, Jimmy Carter. Han har akkurat stemt under mellomvalget til den amerikanske Kongressen. Det er bare å rekke frem hånden og si:

— Good morning, Mr. President!

Jimmy Carter, i rutet skjorte, baseballcaps og JC i beltespennen på cowboy-buksene, vil gjerne hilse på den fremmede. Vi er jo i hans by, og sikkerheten sørger andre for.

Så småsnakker vi litt om været.

— Selvfølgelig ville jeg stemme, selv om det er et møkkavær, sier han til Bergens Tidende.

Han lurer på om det er kaldt når han kommer til Oslo.

Vel, det kan man som skandinav bekrefte at det er en viss risiko for.

Og så ønsker den tidligere presidenten den skandinaviske gjesten i byen «en god dag i Plains» og anbefaler frokosten hos «Mom's Kitchen».

Deretter får vi en oppklaring på hvorfor en svart syklende mann forlot Carters hjem i flagrende Secret Service-skjorte på en mountain-bike. For nå henter Jimmy nemlig sin sykkel bak rådhuset og svinger seg opp på setet. Han kjører den lille kilometeren hjem til Kirkegaten, som også heter hovedvei 280.

«MOM'S KITCHEN» ER ENESTE spisested for en turist i Plains. En gruppe svarte kvinner i gang med kjeler og stekepanner, og stemningen og været er som skapt for mye kaffe og håndskåret landskinke med tre speilegg og stekte poteter.

Carters betydning for byen er godt synlig i lokalet. På veggen henger mange fotos i en montasje, som sammen med et klipp fra lokalavisen forteller om ettårs-fødselsdagen (i fjor) i «Mom's Kitchen».

Klippet forteller at «Mom's» mor Maggi Crimes er en god venn av Jimmy og Rosalynn. Da de var på besøk i hennes frokostkafé i nabobyen, foreslo de at hun også åpnet en i Plains. Derfor står datteren Gwenn Hill bak disken og serverer enda mer kaffe for gjesten fra det kalde nord, mens hun nikker stolt til hans interesse for presidentbildene på veggen.

Ute igjen er det tid for besøk på Plains High School. Den er nå nedlagt, men bevart som byens møtested. Skolebygningene står som da Jimmy og Rosalynn tilbrakte 10-11 års skolegang hos «Miss Julia» Coleman. Hun var lærer i 35 år i Plains, og hun pleide å begynne skoledagen med å fortelle elevene at «Dere skal gjøre lekser, dere skal lese bøker, og huske på at enhver i dette klasserommet en dag kan bli president i USA».

Det ble «enhver» ikke.

MEN JIMMY GJORDE DET. Han hadde bestemt seg for ikke å bli jordnøttfarmer som sin far. Han søkte seg til USAs marine, ble stasjonert på en ubåt på Hawaii og giftet seg som 22-åring med sin 19-årige skolekjæreste. Men da han var 29 år, døde faren uventet, og Jimmy forlot marinen og reiste hjem til Plains med Rosalynn og tre sønner - datteren Amy ble først født 15 år senere.

«Jeg har ingen fast inntekt», skrev Jimmy Carter i 1959 til det lokale skattevesenet. Han arvet et forsømt gårdsbruk på 1600 hektar med jordnøtter og en svimlende skare på 200 svarte festebønder. Han ble raskt involvert i lokal politikk, og kom senere i staten Georgias senat. Da han avsluttet fire års arbeide som guvernør i Georgia, bestemte han seg for å gå etter landets høyeste embete.

Han var temmelig ukjent i landet. Alle spurte « Jimmy WHO?». Så ble «Jimmy Hvem?» president, og hunden «J-Who» ligger begravet ved kampanjehovedkvarteret i Plains med marmortavle over det grønne gresset.

ENSTØINGEN CARTER BLE ikke noen stor president. Hadde han bare vært litt mindre selvsikker - og hadde han bare engang imellom ikke vært så stolt og heller akseptert den nest beste løsning. Men da hadde han ikke vært Jimmy Carter.

I USA huskes hans presidentperiode som årene da amerikanerne kom til å betale mye mer for oljen. I resten av verden huskes Carter-årene for Camp David-fredsavtalen mellom Egypt og Israel samt gisselaksjonen i Iran.

Etter at Carter tapte valget for Ronald Reagan i 1980 dro han dro hjem til Plains. Siden er han blitt anerkjent som en iherdig fredsskaper verden over. Han bygd opp Carter Center i Atlanta, og det er nå blitt til 22 års konfliktløsning fra Pyongyang i Nord-Korea til Port-au-Prince på Haiti, fra Caracas i Venezuela til Sarajevo i Bosnia. Han besøker Fidel Castro på Cuba og president Kim Jong-Il i Nord-Korea.

Carter har aldri spilt golf, men noen uker hvert år dropper han hammer og sag og bygger boliger til de fattige svarte i et velferdsprogram, som han også har startet.

Han er søndagsskolelærer i sin baptistkirke og slår gresset når det er hans tur. Han spiser av og til frokost i «Mom's Kitchen», men aller best har han det i snekkerverkstedet i huset sitt.

Verktøy var en naturlig gave fra staben i Det hvite hus da han forlot Washington. Han har snekret bord, stoler og senger til hjemmet, og han går ut til plankene og verktøyet når han skal slappe av.

Det skulle han også den våte tirsdag morgen, fortalte han, da han svingte seg på sykkelen - og støtte på Bergens Tidende.

............../Bergens Tidende