Nå var det bare et platonsk forhold, dette. Ragnhild Strøm var gift med Nobels siste nære medarbeider, svenske Ragnar Sohlman. Mannen som fikk i oppdrag å etablere Nobelprisen, slik vi kjenner den i dag. Slik vi har kjent den i 100 år.

Men Ragnhilds rolle skal vi ikke undervurdere.

Ene og alene

Da Alfred Nobel åndet ut i San Remo, Italia, 10. desember 1896, døde han alene. Bare omgitt av lønnede tjenere.

Ragnhild og Ragnar var på reise i Sverige, der den gamle dynamittgubben hadde kjøpt opp Brofors-anlegget, den senere så kjente kanonprodusenten.

Fra 1893 hadde de to vært Nobels nærmeste. De eneste han stolte på, etter et liv der folk bare var ute etter hans penger, patenter og materielle verdier.

Ragnhild var datter av en kjent apoteker i Kristiania, hun var språkmektig og litterært interessert. Den gamle Nobel og den unge fru Sohlman drøftet ofte samtidens forfattere. Hun ble, som eneste kvinne, invitert til Nobels overdådige herremiddager.

Det var også meningen at Ragnhild skulle oversette til norsk et tragisk skuespill som den utradisjonelle industriherren hadde skrevet. Av Bjørnstjerne Bjørnsson var Nobel fortalt at Norge var et langt friere land enn Sverige.

Stykket skulle utgis etter hans død. Men «Nemesis», som det het, var et makkverk. Både språklig og dramaturgisk. Derfor kjøpte slektningene hele opplaget og brente det, før det kom i salg noe sted.

Bare tre eksemplarer unngikk flammene.

En fallitt

Det er selvsagt ingen direkte sammenheng mellom Alfred Nobels begeistring for vår nasjonalskald, og det at Bjørnsson fikk Nobelprisen i litteratur i 1903. Prisens opphavsmann hadde da vært død i syv år.

Men flere av den norske dramatikerens stykker hadde gjort inntrykk. Ikke minst «En fallitt» og «Over Evne».

Da Alfred var en fem år gammel pojke i Stockholm, gikk faren Emanuel fallitt. Han hadde levd over evne. Som ufaglært sjømann hadde han slått seg opp som en slags entreprenør. Han konstruerte broer over sundene i den svenske hovedstaden, men gikk dundrende konkurs.

Emanuel rømte landet, og overlot de fire sønnene i morens varetekt. Hun startet en liten grønnsakshandel, og de største guttene solgte fyrstikker til rikfolk på gatene.

Fire år etter var fader Emanuel på beina igjen, denne gang som torpedo— og mineprodusent i Russlands hovedstad St Petersburg.

Han inviterte familien over, og her ble Alfred Nobel formet til en urban ungdom. En storbyfreak, som han forble resten av livet, i Hamburg, London, Paris, Wien.

Han vendte aldri tilbake til Sverige for godt, før han ankom i kiste av oliventre, med ti sølvforgylte håndtak.

Kvinner, bare venner?

Alfred Nobel ble aldri gift. Men det sto ikke på penger. Da han døde, etterlot han seg en arv på 31 millioner kroner. I dag ville det vært omkring 1,56 milliarder, ifølge beregninger Bergens Tidende har fått fra Statistisk sentralbyrå.

I sin samtid ble det hvisket om at han var homse. So what?

En gang skrev han «... kvinner bør være russisk utdannet og kunne konversere om vitenskap og filosofi.»

Vi vet det likevel var tre kvinner i hans liv, pluss moren som han forgudet til hun døde. Den første var en svensk jente som jobbet i et apotek i Paris. Hun døde tidlig av sykdom. Hennes, og morens, lidelse skal ha inspirert Nobel til å opprette en pris for medisinsk forskning.

En ung jødisk kvinne fra Østerrike, Sofie H, finansierte han gjennom 18 år. Hun fikk alt hun pekte på, bortsett fra kjærlighet. Han skrev vakre brev til henne, og undertegnet «Brumlebassen». Men det var ikke nok. Hun fant til slutt en ungarsk offiser og ble med barn.

Den siste var selvsagt Bertha von Suttner; superintellektuell fredsaktivist og forfatter av «Ned med våpnene».

Her ble det heller ingen «ordning» for Alfred. Men mange gode samtaler.

Så fikk hun da Nobels fredspris for 1905.

Tente på dynamitt

Alfred Nobel oppfant ikke sprengstoffet nitroglyserin, selv om han tygget på det lenge. Ja, i ti år med angina pectoris tygget han nitroglyserin. Men det var andre som fant det opp.

Nobels viktigste oppfinnelse var fenghetten, gnisten som måtte til for å antenne den flytende sprengoljen. Etter mange lekkasjer, bokstavelig talt, kom han frem til å blande 25 prosent kisgrus i oljen. Da ble den fast å forme. Han ga produktet navnet dynamitt, etter tidens store elektriske oppfinnelse, dynamoen.

Vi skriver 1867. Verden var i vekst, det var mange hull å fylle. Det ble boret tunneler gjennom Europas fjell, og omsetningen eksploderte, naturlig nok. På få år ble Alfred Nobel en multinasjonal industriherre. En mann uten fedreland. Som reiste fra land til land med dynamitt i kofferten, og inviterte maktens menn og pressens folk til sine eksplosjoner. Så grunnla han en dynamittfabrikk og reiste videre.

Han ble Europas første superkjendis.

Død og elendighet

Nå var det mange som ikke likte Nobels dynamitt, fordi den var så anvendelig. Tsaren av Russland nedla forbud mot å produsere dynamitt i sitt rike. Fordi han, med rette, fryktet attentat. Med dynamitt kunne man lage tidsinnstilte bomber. Det gammeldagse kruttet gikk til himmels med det samme, gjerne sammen med gjerningsmannen. Dynamittgubber var farligere.

Da kommunistene i Pariserkommunen (1871-72) tok i bruk dynamitt, fikk myndighetene panikk. De nasjonaliserte all produksjon av dynamitt, bare regjeringen fikk sprenge.

Selv fikk Alfred en aha-opplevelse under den tysk-franske krig på samme tid. For han oppdaget at dynamitten hans ble brukt på begge sider. Ikke nok med det: Broren Ludvig, som hadde overtatt farens våpensmier i Russland, leverte også våpen til så vel den tyske som den franske armé.

Det var på denne tid Nobel formulerte sin pasifistiske tese: Dersom alle hadde våpen sterke nok, ville ingen våge å gå til krig. Da ville det alltid bli fred, trodde Alfred.

Arv og miljø

Alle som har opplevd et arveoppgjør vet det lett kan sette følelser i sving. Sterke følelser, selv av små beløp. Når det ligger 31 millioner i boet, blir ikke engasjementet mindre.

Da svenskene vel hadde begravet sin store sønn og kastet seg over testamentet, ble de forsiktig sagt sure. Fra kong Oscar og ned til vanlige folk var reaksjonene sterke. Av flere årsaker: Slekt og venner fikk bare småpenger. Kriteriene for å motta hans ulike Nobelpriser var både unasjonale og radikale. At det norske Stortinget, svenskekongens hovedfiende, skulle få dele ut fredsprisen, var uhørt.

Men Ragnar og Ragnhild Sohlman la i vei på en turné verden rundt for å samle inn pengene, og forberede Nobelprisen. Formuen var hovedsakelig plassert i jernbane- og statsobligasjoner.

Første stopp var Kristiania, der Stortingets president Sievert Nielsen tok vel imot. Alt i 1897 var den første norske Nobelkomiteen på plass. Men de måtte vente ennå i fire år før de kunne peke ut den første vinner. Det vil si, de valgte to: Røde Kors-gründer Henri Dunant og fredsaktivisten Frédric Passy.

Det var i 1901.

Og resten er i grunnen historie.

Kilder: Diverse svenske biografier om Alfred Nobel

fakta: Alfred Nobel

Født: 21.oktober 1833

Død: 10. desember 1896

Yrke: Oppfinner og fabrikkeier

Sivil status: Ugift

Formue: 33,5 millioner (tilsv. 1,56 mrd. i 2001)

Aktuell: 100 år siden Nobelprisen ble delt ut første gang.

GUBBEN: Alfred Nobel på sine gamle dager. Han var så redd for å bli begravd levende at han krevde i sitt testament at blodårene skulle kuttes opp og tømmes, og deretter skulle han kremeres.