Allerede før han offisielt tiltrådte annonserte Gahr Støre at han ville foreta en gjennomgang av Nordområde-politikken slik den er nedfelt i den stortingsmeldingen regjeringen presenterte før sommerferien.

Enkelt sagt var dette en melding som i første rekke tok sikte på å åpne for oljeleting i større deler av Barentshavet. Og mer brennbare spørsmål, bl.a. den norske vernesonen på Svalbard-sokkelen, ble knapt berørt.

NEPPE HADDE vår nye utenriksminister forestilt seg at han skulle få en slik rivstart på sitt virke i departementet som skipperen på den russiske tråleren «Elektron» har sørget for.

Dette dreier seg nemlig ikke om ulovlig fiske med redskap som rasker med seg det meste av det som svømmer i havet. Det dreier seg like mye om et varselskudd — bevisst eller ubevisst - mot det norske verneregimet i Svalbard-sonen.

Den videre håndtering, både av norske og russiske myndigheter, vil avgjøre om det nå utløses et internasjonalt kappløp for å ta for seg av fiskefatet i den norske vernesonen.

«Elektron» er kjent som en «versting» i klassen for ulovlig fiske. Og det var neppe tilfeldig at tråleren fikk besøk av Kystvaktens kontrollører søndag.

At skipperen på «Elektron» har stukket av i et forsøk på å unndra seg norsk rettsforfølgelse, er i denne forbindelse bare med og forsterker den «krisesituasjonen» som den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov kaller saken. Men han har tro på en diplomatisk løsning.

DET VAR I 1977 Norge ensidig opprettet fiskevernsonen på 200 nautiske mil rundt Svalbard. Norge hevder at denne sonen ikke dekkes av Svalbard-traktatens bestemmelser om likebehandling til økonomisk virksomhet av alle som har undertegnet traktaten.

Det er bare den kjente fiskerinasjonen Finland - og Canada - som har anerkjent vernesonen. Men en rekke land, blant dem Russland, har stilltiende godtatt den norske sonen, bl.a. fordi Norge har drevet det som fremstår som en fornuftig fiskeriforvaltning i vernesonen der en kvotefordeling basert på tradisjonelt fiske er blitt fremhevet som et ikke-diskriminerende tiltak.

Det er «angrepet» mot denne forvaltningspraksisen som gjør at det er så viktig å sørge for at skipperen på «Elektron» nå blir stilt for norsk rett. Norge må i denne saken opptre håndfast og med autoritet, noe som kan bli vanskelig nok så lenge vernesonen ikke er akseptert som folkerett.

Alternativet er at russiske myndigheter anerkjenner at russiske fiskeriinteresser er felles med de norske, og at skipperen, og eierne, får en straff som svir. Dette kan virke avskrekkende på andre som har tenkt seg i samme ærend som «Elektron».

Det kan kanskje være vanskelig nok. Det er store penger i ulovlig fiske. Fiskerimiljøet i Murmansk-området omtales både som korrupt og mafialiknende. Og så kommer det store spørsmål om hvilke myndigheter i Russland som til syvende og sist håndterer saken.

NÅR UTENRIKSMINISTER Lavrov omtaler det hele som en «krisesituasjon», kan det ha sammenheng med at «Elektron» med sin handling bidrar til å undergrave de russiske sentralmyndighetenes stilltiende aksept av den norske forvaltningen i vernesonen.

Og russiske myndigheter er også nødt til å finne en løsning som ikke skaper presedens for håndteringen av liknende situasjoner i fremtiden.

I seg selv er «tjuvfisket» en voldsom utfordring mot det norske verneregimet - faktisk så voldsomt at det kan innebære begynnelsen på slutten til det norske regimet.

Uten tvil er det en rekke andre fiskerinasjoner som nå følger dramaet i Barentshavet med stor oppmerksomhet. Det er nok å nevne både EU og Island. Det har tidligere vært konfrontasjoner, spesielt med russiske og islandske fartøyer i vernesonen. Den islandske tråleren «Hagangur II» skjøt for noen år siden mot den norske kystvakten.

Et pikant tilleggspoeng: «Elektron»s rederi har tidligere samarbeidet med norske fiskeinteresser.